Anmeldelse: Home Sweet Home Alone

Trengte verden virkelig en nyinnspilling av klassikeren fra 1990?

Det var julen 1990 at den magiske juleklassikeren Home Alone (Hjemme alene) kom på kino verden rundt.

Kevin ble navnet alle kjente til og det ble for mange også julefilmen som sees hver eneste jul. Her til lands viser også flere kinoer denne filmen rundt juletider, over tretti år etter den første gang ble vist på kino.

Nå, i 2021 kommer den sjette filmen i franchisen til Hjemme alene med tittelen Home Sweet Home Alone.

Vi møter Max Mercer. I kjent stil skal familien til utlandet for å feire jul (denne gang Tokyo i Japan) og Max irriterer seg over familiemedlemmer som er på besøk før alle skal reise. Flyene er booket om til to flyvninger og i kaoset som utspiller seg blir Max glemt. Sett det før?

Men selv om Max våkner hjemme alene, spiller voldelige spill alene, oppdager foreldrekontroll på internett, spiser så mye godis han kan få i seg, er det egentlig ingen reelle farer som truer. Vi spoler til starten av filmen.

Max og moren er på vei mot eget hus og Max er tissatrengt. De svipper innom et åpent hus og later som om de er interessert slik at Max får gjort sitt. Max innleder en samtale med husets far og fremstår småfrekk og rett og slett som en drittunge. Det kommenteres en spesiell dukke og filmen ruller videre.

Det viser seg at dukken har en enorm verdi og familiens som skulle selge huset er i pengetrøbbel. Dukken kan redde hele familieøkonomien, men så er den blitt borte. De tror Max har stjålet dukken og ut i fra årets dummeste misforståelse, som fint kunne vært løst på så utrolig mange måter, begynner jakten på dukken i et hus hvor Max er etterlatt … alene.

For utenom et veldig tynt plott, noe de fleste oppfølgerne til Alene hjemme (1990) har hatt, foregår filmen veldig likt originalen.

Ironien heves av filmen selv ca en tredjedel inn, da en av karakterene selv sier:

«I don’t know why they try to remake the classics … they’re never as good as the originals!»

Jaggu et godt spørsmål, og man kan jo spørre seg selv hvorfor de har laget en ny film, og hvorfor de anerkjenner den ofte dårlige kvaliteten av remakes.

Det er knall og fall, feller og klønete skurker som ikke er skurker. Filmen må også sees av en voksne anmelder med to forskjellige blikk. Det ene er det blikket, som er vokst opp med originalen, som har denne knyttet til både juletradisjoner og som den aller beste versjonen av alle variantene som er laget (dog Alene hjemme 2: Forlatt i New York også er veldig bra). Filmen må også sees ut ifra dagens unge som ikke har tilknytningen til originalen.

For dagens unge vil jeg tro denne filmen gjør en god nok jobb som pur underholdning. Slap stick-humor har en lang tradisjon for suksess og det er ingen grunn til at dette skal feile denne gangen.

Til og med misforståelse rundt dukken kan bli sett som et humoristisk element i det hele. Når det er sagt mangler Home Sweet Home Alone all dybde og emosjon som gjør nettopp Home Alone til en ekte klassiker. Max er dessverre ikke veldig likandes. Dette er på ingen måte kritikk av den unge skuespilleren Archie Yates – fordi han er en god skuespiller og det virker som om han gjør akkurat det han har blitt bedt om. Yates spilte også en fabelaktig karakter i filmen Jojo Rabbit (2019) og det er absolutt en fremtid for han innen skuespill. Karakteren Max blir dog for flat, og selv om de forsøker å gjøre han noe mer sjarmerende med at han helst vil ha familien tilbake, så virker det ikke helt genuint.

Ellie Kemper (Unbreakable Kimmy Schmidt) og Rob Delaney (Deadpool 2) spiller husselgerene og dermed også innbruddstyvene. Kemper – som Kimmy Schmidt – er en figur i kjent stil som fra serien, dog underholdende nok etter forholdene. Delaney blir mer stor brautende, dum og det tilføres veldig lite til denne karakteren. Igjen, man savner dybden og følelsene. Det er mest ironisk at man kanskje heier litt på disse da de kun ønsker å hjelpe familien bli i familiehuset, mens Max er den bortskjemte, frekke, britiske ungen som tidvis fremstår som kleptoman.

Noe underholdende for de som liker originalen er Devin Ratray som spiller politibetjenten Buzz. Ja, du koblet den med en gang du også! Det er et «MacCallister»-sikkerhetssystem der Max bor og selvsagt kalles Buzz ut dit. Da han får beskjed om å komme til samme hus en gang til henviser han til Kevin og mener dette tross alt er en julespøk som gjøres mot han hvert år da familien tross alt glemte Kevin to juler på rad. Jeg skulle allikevel ønske dette ble spilt litt mer på og brukt mer enn en kort sekvens midt i filmen.

Alt i alt er dette en veldig middelmådig film vi ikke trengte, men som sikkert en rekke barn og familier kommer til å se når de først har Disney+. Det er allikevel ikke filmen noen vil huske og den kunne kanskje vært helt unngått og laget. Når konseptet er feller og slap stick-humor, er veien til en ny innpakket film i samme format kort, men tydeligvis ikke kort nok til å ikke leve på Hjemme alene-merkenavnet. Nesten gang foreslås det å lage noe under ny tittel om ikke annet, kanskje noen kan glemme en unge når de reiser på sommerferie. Eller hva med å la «The Wet Bandits» rømme fra fengslet og støte på en voksen Kevin med egen familie? Food for thoughts …