Anmeldelse: 22 July (VOD, Netflix)

22 JULY er en forferdelig dårlig film om en forferdelig dag i norsk historie.

Man kan nok argumentere med at bare det å være nordmann i seg selv er diskvalifiserende for å mene noe om en spillefilm om det som skjedde 22. juli 2011.

Nettopp fordi premisset er at «vi alle ble rammet».

De fleste husker nok hva de gjorde akkurat den dagen, i likhet med amerikanernes 9/11.

Jeg grudde meg til å se denne filmen, nettopp fordi man vet så inderlig godt hva som vil skje.

Verken fiktive skrekkfilmer eller gjenskapelsen av ekte terror er noe som frister å se, egentlig.

Men dette er jo en film man «må» og «bør» se, ikke sant. 77 mennesker ble drept denne dagen og 200 ble skadet.

Etter traileren å dømme viser regissør Paul Greengrass tydelig hva Anders Behring Brevik (ABB) sa og gjorde.

Briten er kjent for sine tidligere dokudrama om virkelige hendelser (Bloody Sunday, Green Zone, United 93, Captain Phillips).

Og for sine Jason Bourne-filmer.

Til syvende og sist må man bedømme 22 JULY som en filmopplevelse.

22 JULY er ingen biografifilm om han som «var en av oss og ble massemorder».

Den er basert på Åsne Seierstads bok «En av oss».

Filmen tar for seg dagen før terrorangrepene og den påfølgende rettssaken.

Vi ser gården hvor ABB forberedte bomben i varebilen, og at han overnatter siste natt hjemme i leiligheten hos sin mor. Vi ser så hva han gjorde ved Regjeringskvartalet i Oslo, at bomben går av, kjøreturen hans til Utøya, hvordan han snakket med folk på Utøykaia, og ombord i MS «Thorbjørn», samt deler av hans massakre på AUF-ungdommene på sommerleiren. Dette går forholdsvis kjapt unna. I filmen suser politiets Delta kjapt avgårde, og er veldig raskt på øya – bragt dit i en rød gummibåt uten problemer og en raskere daycruiser. Man ser heller ikke at MS «Thorbjørn» forlater øya.

Resten av filmen er fokusert på etterspillet, med Geir Lippestad (Jon Øigarden) og ABB (Anders Danielsen Lie), samt en av de rammede familiene, eksemplifisert av brødrene Viljar og Torje Hanssen.

Viljar ble sterkt skadet og overlevde, mens Torje kom uskadd fra ABBs mordjakt på Utøya.

Ola G. Furuseth, som Jens Stoltenberg, vies også mye plass.

At Lippestads familie ble preget toucher filmen litt innpå.

22 JULY er en skrekkelig dårlig film på mange vis.

Jeg ble sittende og tenke, mens filmen sakte tværet seg avgårde (den er på to timer og 23 minutter), at kan ikke denne filmen bare snart slutte?

Når skal den fortelle noe annet, annerledes og nytt – og være noe mer enn en spillefilmvariant av en dokumentar? Gi oss en annen innfallsvinkel med en viss spenningskurve? Vise oss handlingslammelsen, tregheten i systemet, de dramatiske skjebnene …

Det er enormt med dramatiske skjebner å ta tak i her, men de få som forsøkes skildret er bare på overflaten, tross spillelengden.

Greengrass’ uttalte ambisjon, han var selv tilstede og presenterte filmen og snakket om den etterpå, er å forsøke å få oss til å forstå hvorfor terroristen gjorde som han gjorde.

Dette mislykkes filmskaperen totalt i å gjøre. Jeg er ikke det spor klokere. Hva var det med oppveksten, samfunnet og familien som formet denne mannen til å bli en av de verste massemorderne?

Det er svært lite bakgrunnsinformasjon om ABB. Her er ingen skjellsettende oppvekstscener, fra barne-, ungdoms eller tidlige voksenår. Alt vi får er bruddstykker av hans dialog med advokaten og utsagn i rettssalen.

Vi får vite null og niks om noe som helst om ABB. Forsøket på å få ABB «inn i en flokk» faller også sammen, slik det gjorde i virkeligheten. I filmen konstateres det at han var en «ensom ulv».

«Vi ser enestående trusler fra ytre høyre,» sa Greengrass i en fire minutters innledning før kinovisningen på Gimle kino i Oslo (25. september 2018), om hvorfor han mener det er viktig å lage filmen.

Greengrass mener at det svært mange nazister i Europa. Han beskrev Sverigedemokratene som et nazistisk parti, og sa at den største trusselen vi står overfor i våre samfunn er de på høyresiden som er kritiske til samfunnsutviklingen.

Alt er filmet i bleke fargeskalaer, og med Greengrass’ karakteristiske dokumentarstil, med masse håndholdt kamera. Like it or not, vel, jeg misliker det sterkt.

Greengrass har sagt at klippestilen er mer avdempet i denne filmen enn han pleier, og det stemmer. Her er det mer avstandstagen, mer «respekt» og detaljene på massakren er på et minimum, men nok til at man kan føle på redselen og terroren de stakkars uskyldige ungdommene måtte ha følt.

Men filmen mangler altså, tross det enormt frastøtende som skjer, totalt nerve, spenningsmomenter og fremdrift.

Det er som norsk TV-teater fra 80-tallet, på sitt verste.

Ingen nevnt, ingen glemt, men her er det stort sett bare elendighet.

Skuespillerne stotrer frem dialogen på mer eller mindre stakatto «norwenglish», og når noen få av skuespillerne plutselig snakker pitch perfect Queens English, blir man overrasket. Jeg vil tro at denne engelskuttalen er minst like tragisk for en engelskspråklig lytter, som det er for en nordmann. Jeg har ikke noe imot stilvalget – om engelsk tale – men da må det gjøres bra. Ikke halvhjertet og amatørmessig som her. Det er pinlig og flaut å se på.

Filmen vinner litt på å være skutt på stedene der ting skjedde, med unntak av Utøya som er gjenskapt på en annen øy (forståelig nok).

Og for at den tør å vise noen av realitetene bak det som skjedde.

Er dette en film verdt å se?

Etter å ha sett 22 JULY vist i en fullsatt Gimle kino i Oslo er det dog enkelt for meg å fastslå at dette er en film man verken behøver eller trenger å se.

Styr unna! Var du nær på hendelsene, ikke se den, for all del.

Mange vil likevel se den fordi fra 10. oktober er den bare et tastetrykk unna på Netflix, som har kjøpt filmen.