Anmeldelse: 47 Meters Down

Subsjangeren haifilmer går aldri av moten innen skrekk. 47 Meters Down er det nye bidraget innenfor tematikken. Men filmopplevelsen er ikke mye oppløftende, og synker til bunns …

47 Meters Down er en overraskende uhyggelig film om to søstre på ferie i Mexico som havner på bunnen av havet. De er fanget i et metall-bur og har mindre enn én time oksygen igjen i tanken.

Lisa (Mandy Moore) har nylig blitt dumpet av kjæresten‚ visstnok fordi hun er «for kjedelig». Lisa reiser så på ferie til Mexico sammen med søsteren Kate (Claire Holt), et mer frisinnet og eventyrlystent familiemedlem.

Lisa og Kate møter noen gutter i en bar som overbeviser dem om å bli med på det som skal være «livets opplevelse» – å bli senket ned i havet i et metall-bur for å se på haiene som svømmer rundt dem.

47 Meters Down lider (spesielt) innledningsvis av et syltynt plot hvor karakterene er små brikker i et spill som skal få de fra punkt A til punkt B.

Det er påfallende hvordan en film som har to jenter som hovedkarakterer må ty til å bruke gutteproblemer som utgangspunkt for handlingen: Lisa har altså blitt stemplet som «kjedelig» av eks-kjæresten hun så gjerne vil ha tilbake, og dette blir åpningen for at søsteren Kate overtaler henne til å begi seg ut på en utflukt Lisa normalt sett ikke ville turt å begi seg ut på. «Tenk på bildene,» sier Kate. «Ville en kjedelig person gjort dette?»

Ikke overraskende går noe galt, og buret havner på bunnen av havet. Med mindre enn én time igjen med oksygen må Lisa og Kate forsøke å finne en måte å komme seg tilbake til båten på overflaten. Det hjelper ikke at det kryr av blodtørstige haier rundt dem.

I en tegneseriestripe under navnet Dykes to Watch Out For introduserte Alison Bechdel tre krav til fiksjonsfilm som senere skulle bli kjent som Bechdel-testen: filmen må ha minst to kvinner som prater med hverandre om noe annet enn en mann.

Det er overraskende og trist at en film i 2017 med to kvinnelige hovedroller strengt tatt ikke klarer å leve opp til disse tre kravene.

I 47 Meters Down er hele utgangspunktet for handlingen basert på gutteproblemer, og rollefigurene fremstår som svært tynne pappfigurer heller enn tredimensjonale karakterer.

Det er skuffende at regissør Johannes Roberts og manusforfatter Ernest Riera velger å vie store deler av den lille mengden dialog som faktisk finner sted etter at jentene har havnet på havets bunn til å snakke videre om Kates kjærlighetssorg.