Anmeldelse: A Most Violent Year

FRA SELMER-KATALOGEN: A Most Violent Year er et kvalitetsdrama, men med for lavt tempo, mente vår anmelder.

A Most Violent Year oser av kvalitet, men for lavt tempo fører til at publikum fort kjeder seg.

Anslaget til A Most Violent Year viser forretningsmannen Abel Morales, solid spilt av Oscar Isaac, som løper gjennom New York. Det er vinter og byen fremstår som kald og lite trivelig. Abel trener intervaller i kulden og viser stor styrke. Treningsøkten er en metafor på Abels personlighet og hvordan man skal overleve for å drive business i den tøffe byen – man må ha knallsterk vilje og ikke være redd for å være ute i kulda.

Året er 1981, historisk sett det mest voldelige året i New York. Bedrifter, politikere og offentlige instanser er gjennomsyret av korrupsjon og kriminalitet. I dette giftige miljøet forsøker Abel og kona Anna (Jessica Chastain) å drive et fyringsoljeselskap på ærlig og redelig vis. Ekteparet har nettopp brukt et risikabelt stort beløp med penger til et depositum for å kjøpe en nabotomt. Den tomta har store lagringstanker til oljen som grenser til Hudson elva, noe som vil føre til en stor vekst i selskapet deres. De har tretti dager på seg til å fullføre kjøpet.

Dette viser seg å ikke være så lett da selskapet har blitt utsatt av en ransbølge, og sliter med at lastebilene blir stjålet og tømt for olje. De ansatte er nervøse og tyr til løsningner som setter selskapet i dårlig lys. I tillegg blir de undersøkt av statsadovaketen Lawrence (David Oyelowo) for skattesnyting, underrapportering av inntekt og mange andre lugubre saker. Abel nekter å la seg knekke, og fortsetter sitt ustoppelige arbeid med å sikre tomten tross nedslag fra banken.

A Most Violent Year er regissert og skrevet av J.C. Chandor, som er kjent for blant annet Margin call (2011) og All Is Lost (2013). Chandor har regissert et kvalitetsdrama med sterke, men lange dialoger. I tillegg har A Most Violent Year flotte og velkomponerte bilder fotgrafert av Bradley Young.

Det er ingen tvil om at vi er i New York på 80-tallet: moten, musikken, bilene, interiør etc. er tidsriktig og velgjort. I tillegg er det imponerende hvordan Chandor har fått frem volden, korrupsjonen og frykten som regjerte i byen på denne tiden. Radioinnslag om overgrep, blind vold på åpen gate, nedtaggede togvogner og stasjoner, lugubre foretak og udugelig politi viser hvor tøff og ugjestmild byen var i sitt mest voldelige år. Dette setter publikum i den riktige og nødvendige stemningen.

Isaac spiller karakteren Abel med den høyeste troverdighet. Abel er en viljesterk og sta forretningsmann som har stolthet i arbeidet sitt, og en stor tro på ærlig arbeid. I motsetning til kona Anna, som er fristet til lette løsninger med høyere risk, tar Abel seg heller ekstra tid. Isaacs fremstilling av denne rigide karakteren gjør at man umiddelbart sammenligner skuespillerprestasjonen med Al Pacino som Michael Corleone i Gudfaren-filmene, og James Gandolfini som Tony Soprano i The Sopranos. Isaac sitt talent kommer virkelig frem i rollen som Abel.

Chastain imponerer også med sin fremstilling av Anna, og det er med god grunn at hun ble nominert til Golden Globe for sin prestasjon. (Best Performance by an Actress in a Supporting Role in a Motion Picture). Som datter av en Brooklyn-skurk og fyringsoljeselskapets tidligere eier er hun tøff og sterk, og går til mer drastiske tiltak for å få ting unnagjort. Anna er motsetningen til Abel i forhold til arbeidsetikk, og mørke hemmeligheter kommer til overflaten da selskapet er i fare for å gå under.

A Most Violent Year er, som nevnt, nydelig fotografert av Bradford Young. Mange av scenene som består av intense dialoger er filmet med et nærgående kamera som hviler litt lengre enn hva man er vant med. Selv om bildene er vakre i seg selv, og de beskriver godt det vonde og vanskelige for ekteparet i deres kamp mot kriminalitet, blir mange av scenene for lange og dessverre kjedelige. Det er som om filmen kjører på for lavt gir gjennom hele handlingen.

Filmmusikken av Alex Ebert er tidsriktig og stemningsfull, men det er altfor lite av den! Overraskende store deler av handlingen foregår uten musikk. Dette valget understreker kanskje alvoret og den tunge stemningen i de mange dialog-scenene, men det fører også til manglende action og gjør at publikum fort kjeder seg litt.

Jeg lot meg imponere av Abels styrke og stahet. Han er en sterk karakter og lar seg ikke stoppe av livets mange urettferdigheter. Med andre ord kan man si at han representerer den amerikanske drømmen, men på en upompøs måte. Uten å røpe for mye er det trist å se hvordan hans flotte holdning til ærlig arbeid blir sakte, men sikkert utvisket da han oppdager at selskapet han har jobbet så hardt for å gjøre til et ærlig foretak er pil rottent innenfra.

Styrken i A Most Violent Year ligger i skuespillernes imponerende evne til å få frem de sterke karakterene, samt Chandors skildring av en svært voldelig historisk epoke i New York. Svakheten til filmen er at den i mange scener blir for langdryg og treig, spesielt under dialoger. Dette, og tidvis manglende lydspor, fjerner snerten som filmen burde ha hatt. Selv om filmen kjører på for lavt gir gjennom store deler av handlingen, er det et kvalitetsdrama med sterke skuespillerprestasjoner som anbefales å få med seg.