Anmeldelse: A Quiet Place

A Quiet Place er en av årets mest populære grøssere. Et smart konsept og flinke skuespillere gjør filmen bedre og mer minneverdig enn de fleste nylige grøssere til tross for en ikke fullt så tilfredsstillende tredje akt.

Denne Blu-ray-utgaven leverer varene på bilde og lydsiden, men er skral hva gjelder ekstramateriale.

I en post-apokalyptisk fremtid hvor verden err invadert av blinde monstre med ekstremt god hørsel, må en familie forsøke å overleve ved å lage så lite lyd som overhodet mulig.

Familien består av Lee og Evelyn Abbot, og sønnene Beau og Marcus og den døve datteren Regan.

De kommuniserer via tegnespråk og har utviklet et utvalg lure metoder for å fjerne all lyd fra det daglige liv. Evelyn er gravid, og den kommende fødselen kan fort by på utfordringer.

Blinde monstre med god hørsel er en god idé.

Alle lyder vi gir fra oss i det daglige er noe vi nesten aldri tenker over. I A Quiet Place kan et lite uhell bety døden for den lille familien.

Filmen bruker god tid i begynnelsen til å etablere hvordan familien lever og hvilke teknikker de tar i bruk for å overleve.

Det er nervepirrende å observere hvordan dem forsøke å leve så normalt som mulig under vissheten om at de konstant er jaktet på.

Det er en liten knippe skuespillere i denne filmen som viser stor kompetanse. Faren Lee spilles av John Krasinski, som også står for regien.

Krasinski leverer en grunnet og balansert rolletolkning av en overarbeidet far som gjør alt i sin makt for å holde familien trygg. Moren spilles av Emily Blunt. Blunt er en erfaren skuespiller og hun leverer en sterk rolle som prøvet mor. Blunt får virkelig strukket skuespiller-musklene sine i enkelte scener i A Quiet Place, og hun leverer varene på dyktig og profesjonelt vis. Millicent Simmons spiller datteren Regan. Simmons er døv i virkeligheten, så hun er vant med å kommunisere via tegnespråk. Dette gir henne ekstra troverdighet, for all dialogen mellom henne og de andre er via tegnespråk. Det er imponerende hvor mye følelser og dramatikk hun makter å formidle. Simmons har potensial til å bli en svært dyktig skuespiller, til tross for hennes handikap. Til sist har vi Marcus, spilt av Noah Jupe. Jupe gjør en adekvat rolle, men havner i skyggen av de andre. Han får ikke like mye tid til å breie seg som de andre og forblir en litt tynn karakter. Det er nesten ikke dialog i denne filmen. Dette gjør det ekstra imponerende at skuespillerne klarer å bygge så gode karakterer.

Filmen er riktig flott skutt. Det er smart bruk av kameravinkler og utsnitt for å skape spenning og drama. Jeg likte svært godt den totale mangelen på «ristekamera», en uvane i moderne filmer hvor kamera er ustøtt for å skape et røffere og såkalt «virkelighetsnært» preg. Fotoarbeidet her er fokusert og effektivt, og støttet av flott produksjonsdesign. A Quiet Place er en svært kompetent filmet film. Sånn er det med den saken.

Lyden i filmen er hyperfokusert. Hva mener jeg med det? Jo, i en film hvor karakterene gjør sitt ypperste for å lage så lite lyd som overhodet mulig er alle lyder de lager ekstra tydelige. Det er litt som når man står opp midt på natten for å finne seg et glass vann, og alle knirk mens en går er ekstra tydelige fordi hørselen din er fokusert på stillheten. I A Quiet Place er all lyd ekstremt tydelig og klar. Dette er vanlig i grøssere, men i denne filmen har det en logikk bak seg. Du blir like var på lydene som karakterene mens du ser denne filmen.

Filmen skal også ha skryt for stilige monstre. I ekte grøsser/thriller stil holdes de i skyggene og i bakgrunnen i filmens første akter slik at vår fantasi får fritt spillerom til å gjøre dem fryktinngytende. Dessverre faller filmskaperne for fristelsen å vise dem for mye i filmens tredje akt. «Se så kule monstre vi har funnet på». Men jeg tilgir dem det, for de er ganske så kule og gufne.

A Quiet Place er et friskt pust i en sjanger overfylt av billige «klipp ut – lim inn»-filmer. Filmen fungerer på nesten alle plan. Stødig regi, kompetent skuespill, flott foto, fokusert lyddesign og stilige monstre gjør A Quiet Place til en av årets sterkeste grøsser/thrillere. Filmen vakler en smule i tredje akt, og slutter for brått, men dette hindrer den ikke å være en veldig vellykket sjangerfilm. Anbefales til alle som liker en god grøsser/thriller.

For de som ikke er stødig i tegnespråk kan en se filmen med undertekster, men skuespillerne er stort sett så flinke at de formidler hva de snakker om uansett.

BLU-RAY-UTGAVEN: 

A Quiet Place leveres i et standard tynt blu-ray cover av den lett bøyelige moderne typen. Disken er blank, så den er lett å få fingermerker på.

Etter at du har valgt et av de hundre (det er ikke så mange, men de fyller skjermen) språkene tilgjengelig dukker menyen opp. Den er en enkel meny uten musikk med bilde av Evelyn i bakgrunnen.

Undertittel er tilgjengelig på svensk, dansk, norsk, finsk og engelsk.

BILDE:

A Quiet Place ser svært godt ut på Blu-ray. Filmen er faktisk skutt på god gammeldags 35 millimeter film og har ikke det unaturlig skarpe preget mange moderne filmer har. Bildet er litt mykere og mer naturlig for øynene. Fargene er varme og behagelige, men sterke og overbevisende. Sortnivået er blekksort. Hvitnivået er mykt og lener mot gult, som er vanlig med ekte 35mm film. Det er ikke et hint av flikker, bildestøy eller for sterke kontraster her. Bildet har et silkemykt lag korn som gir filmen et ekte filmatisk preg. Dette er en ren overføring fra en feilfri 35mm kilde. Bedre blir det ikke.

LYD:

Med en film med så mye fokus på lyd hadde det vært en skandale om lyden ikke var av aller høyeste kvalitet. Det er den, og i Atmos. Jeg har ikke utstyr til å spille av ekte Atmos-lyd, men etter det jeg hørte mens jeg gløttet på filmen å dømme er dette en demoverdig disk. Filmens unike lydbilde er presentert ned til den minste detalj. Alle lyder er sylskarpe og tydelige. Det er ikke ofte jeg har hørt så tydelige og troverdige lydeffekter som her. Dette er digitallyd på sitt beste.

BONUS:

Denne utgaven inkluderer en tynn ekstrapakke. Alt er i full HD.

Creating the Quiet er en kvarterlang dokumentar som analyserer filmen gjennom intervjuer med de fleste involverte. Dette er en kortfattet og informativ dokumentar som presenterer hvor ideen kommer fra, hvordan folk ble involvert i prosjektet og hvordan de fant gården de spilte inn filmen på. Hele historien om filmens tilblivelse er presentert på altfor kort vis.

The Sound of Darkness varer i elleve minutter og analyserer filmens bruk av lyd og hvordan de jobbet rundt mangelen på dialog. Dette er en film som virkelig lener seg på lyddesignet, så det er interessant å bli smått kjent med folkene som laget lyden og hvordan de arbeidet.

A Reason for Silence fokuserer på de visuelle effektene i filmen, med spesiell fokus på monstrene. Det er faktisk ingen ringere en ILM (Industrial Light and Magic), spesialeffektselskapet som George Lucas grunnla for å lage effektene til den første Star Wars-filmen i sin tid, som har laget effektene i A Quiet Place. Denne minidokumentaren varer knapt over sju minutter. Jeg skulle gjerne sett mer, for det er ekstra spennende å se hvordan de skaper monstre på film.

Dette blir for tynt. Jeg ønsket meg mer. Disse klippene er kortfattede og overfladiske.

Obs! Finnes også utgitt som 4K Ultra HD Blu-ray.