Anmeldelse: American Hustle

Fem på terningen til American Hustle fra KINOMAGASINETs anmelder.

Jeg har sjelden vært mer solgt på en film etter bare å ha sett traileren. Og det beste er at American Hustle innfrir og mer enn det.

Så hva er ikke bra med American Hustle?

Iht. min smak – absolutt ingenting. Med unntak av en enkeltstående «hysteriscene», hvor jeg synes Jennifer Lawrence ikke virket helt troverdig, så er dette en innertier fra ende til annen.

Jeg startet filmen med å le godt i flere minutter. Christian Bale som småsvindleren Irving Rosenfeld strever med en noe omstendelig frisyre, for å si det mildt, og da har jeg ikke røpt noe som helst.

Siden ballet det bare på seg og ble stadig bedre, med mange overraskende vendinger og overraskelser.

Det beste av alt er flyten i regissør David O. Russells film. Fortellingen er ikke bare morsom, den er spennende og man gleder seg hele tiden til neste «kapittel». Historien er også presentert på en fiffig måte. «Noe av dette har skjedd», og sannelig virker det også slik.

American Hustle er nemlig noe mer avdempet enn mange andre filmer i samme sjanger. Med det mener jeg at her er det ikke «all guns ablaze» – jo da, det er noe vold og noe truing med pistoler, men det hele virker mer ekte og slik det faktisk kunne ha skjedd, selv om figurene åpenbart er karikaturer.

Den «gode flyten» skyldes selvsagt også filmfotografiet av Linus Sandgren og de tre klippernes innsats.

David O. Russell gjorde stor suksess med Bradley Cooper og Jennifer Lawrence i Silver Linings Playbook (2012), og her benytter han sine favorittskuespillere igjen, koblet med nevnte Bale og alldeles glimrende Amy Adams.

Dette er i bunn og grunn et firkantdrama, like mye som en stilstudie.

Og de har en fantastisk historie å boltre seg med, hvor «hustleren» Rosenfeld og hans assistent Sydney Prosser (Bale og Adams) motvillig må inngå en avtale med FBI-agenten Richard «Richie» DiMaso (Cooper), mens den hjemmeværende moren, Rosalyn (Jennifer Lawrence), også vil ha sin del av oppmerksomheten.

Legg også merke til en meget kjent stjerne i en essensiell birolle. (Han er ukreditert, så vi skal la være å røpe dette.)

Det er nesten umulig å si hvem som er «best» av disse fire, men jeg tror nok hovedrolleinnehaver Christian Bale igjen trekker det lengste strået.

Å se hva enkelte skuespillere er villig til å gjøre for «å gå inn i en rolle» er meget imponerende. I sin tid tok Bale av seg nærmere 30 kilo for en rolle i The Machinist (2004). Så la han på seg ca 40 kilo før rollen i den første Batman-filmen. Hvor mye han veier i American Hustle vet jeg ikke, men at det er mye, er ingen tvil om. Her er han regelrett feit, og ikke noe redd for å vise det heller. Det er hele poenget i flere nøkkelscener.

De spiller alle fire karakterer som vil få det meste og beste ut av livet, med de forutsetningene de har blitt tildelt.

Jeg elsker å se gode skildringer av 70-tallet. Kanskje er det fordi jeg selv er født i tiåret og elsker musikken fra perioden. Her fikk jeg alle ønsker innfridd, og sjelden ser man klassiske melodier brukt på en så effektiv og god måte i selve filmfortellingen. Både i subtil og direkte sammenheng må jeg si meg hundre prosent fornøyd, og «alle» de riktige slagerne er her, med alt fra America, Steely Dan, Chicago, Todd Rundgren, Electric Light Orchestra og endatil nyere solosanger fra Jeff Lynne, deretter klassikere fra Bee Gees – som får hele How Can You Mend A Broken Heart presentert fra start til slutt inne i filmen, Paul McCartney & Wings med Live And Let Die, Tom Jones, and the list goes on … Helt vanvittig. Bare syncrettighetene må ha kostet en god del millioner dollar.

Om historien, skuespillet og musikken er 25 % hver av nøkkelen til suksess, så er scenografien essensiell for å tro på det hele. Og dette er et 70-tall og tidlig 80-tall jeg i alle fall både tror på, og liker å se. Ganske enkelt vakkert og så gjennomført at man tidvis blir sittende og bare nyte. Og det er konklusjonen fra meg. American Hustle er en nydelig nytelse av en spillefilm.