Kino : Annabelle 2
Konklusjon:
Når alt kommer til alt føyer Annabelle 2 seg fint inn i rekken av moderne skrekkfilmer i filmuniversene James Wan har skapt de siste årene, og regissør David F. Sandberg gjør en god jobb med å puste nytt liv inn i den visuelle tilnærmingen til det filmatiske universet. Dessverre er historien for tynn og intetsigende til å virkelig sparke fra seg, til tross for at dukken Annabelle er mer skremmende enn noensinne.
Eksterne lenker. Les mer her:
FILMFAKTA
Norgespremiere: 11.08.2017
Originaltittel: Annabelle: Creation
Sjanger: Skrekkfilm
Skuespillere: Miranda Otto, Alicia Vela-Bailey, Stephanie Sigman
Regi: David F. Sandberg
Manus: Gary Dauberman
Produsent: James Wan, Peter Safran
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Lengde: 1 t. 48 min.
Produksjonsår: 2017
Produksjonsselskap: Atomic Monster, New Line Cinema
Distribusjon: SF Studios
Aldersgrense: 15 år
Begrunnelse: Angstskapende stemning, kraftige skrekkeffekter og en blodig drapsskildring gjør at denne filmen får 15-årsgrense.
HANDLING
Mange år etter det tragiske dødsfallet til den lille jenta dere, ønsker en dukkemaker og hans kone en nonne og flere foreldreløse jenter velkommen inn i deres hjem. For blir de målet for dukkemakerens besatte kreasjon... Annabelle.
Annabelle 2, eller Annabelle: Creation som originaltittelen lyder, er opphavshistorien om den svært så skremmende dukken Annebelle som vi møtte for første gang i The Conjuring og som deretter fikk sin egen spin-off film, Annabelle, i 2014.
Filmen er et resultat av den enorme suksessen, eller skal man kanskje kalle den regelrette dominansen den australske regissøren, manusforfatteren og produsentenen James Wan har hatt i skrekksjangeren de siste årene.
I 2003 lagde Wan en ti-minutters kortfilm i samarbeid med manusforfatter og skuespiller Leigh Whannell. Filmen handler om en sykehus-ansatt som forteller sin grusomme historie hvor han ble kidnappet og tvunget til å spille et sykt spill for å overleve. Denne kortfilmen introduserte dukken Billy som har blitt en hjørnestein i franchisen Saw-filmene, hvor første film er en langfilm-versjon basert på denne originale kortfilmen fra 2003.
Grunnen til at jeg nevner Saw, regissert av nevnte Wan i 2004, er at denne filmen danner grobunnen for Wans første steg mot gigasuksess i skrekksjangeren og at dukken Billy som har blitt en legendarisk del av disse filmene er en slags forløper til dukken Annabelle. Allerede her har regissør James Wan vist sin interesse for å bruke dukker som et aktivt virkemiddel i skrekkfilmer.
Saw-filmene, som er av en mer grafisk voldelig natur enn filmuniverset Wan skulle skape i ettertid, ble en stor suksess blant den mest ivrige fansen av voldelige skrekkfilmer, og dette var nok til at hele sju filmer ble laget totalt. I disse remake og reboot-dager viser det seg også at franchisen skal få nytt liv i form av Jigsaw som kommer senere i år.
Etter å ha skapt Saw-fenomenet konsentrerte regissør Wan seg mer om klassisk skrekk fremfor den ultravoldelige tilnærmingen i Saw-filmene, og lagde en moderat suksess i form av den nokså svake Dead Silence i 2007.
Det var 2010 som ble året hvor James Wan virkelig skapte seg et navn i skrekksjangeren, hvor han presenterte Insidious, en skrekkfilm som konsentrerte seg om demoniske krefter i hjemmet, en haunted house-skrekkfilm med en ny tilnærming, men som likevel henvender seg til klassiske troper i amerikansk skrekkfilm, med referanser til ødeleggelse av kjernefamilien gjennom det okkulte.
Insidious ble en enorm suksess i hele verden, og filmen skulle få to oppfølgere. Med en fornyet tilnærming til skrekksjangeren, en stil som baserte seg mindre på grafisk vold og sjokkeffekter, og mer på en lek med forholdet mellom lys og mørke, og stillhet og uro, tok Wan med seg skuespiller Patrick Wilson som gestaltet hovedrollen i Insidious og skapte nok en ny franchise i form av The Conjuring i 2013.
The Conjuring fortsatte i samme retning, og tok idéen om et hus og en familie hjemsøkt av mørke krefter videre. Filmen ble nok en suksess og Wans dominanse i skrekklandskapet var et faktum.
I en tid hvor de fleste storfilmer forsøker å følge i Marvel sine fotspor er det ikke overraskende at det med The Conjuring ble skapt et filmatisk univers, hvor grunnlag for flere enkeltstående, men relaterte filmer ble dannet.
I den første filmen i The Conjuring-serien ble den skremmende dukken Annabelle introdusert i form av et tilbakeblikk som ga publikum innsyn i bakgrunnen til demonkjemperne som Patrick Wilson og Vera Farmiga spilte i The Conjuring.
I 2014 fikk altså den fryktinngytende dukken det publikum trodde var sin opphavshistorie i Annabelle, regissert av John R. Leonetti, denne gang med Wan i produsentrollen.
Annabelle fikk moderat suksess og dårlig kritikk, og var i det hele tatt en svakere film enn de foregående filmene i det filmatiske universet. Likevel imponerte den med noen virkelig skremmende sekvenser, blant annet den kjente nøkkelhull-scenen.
Nå er den skremmende dukken tilbake i sin virkelige opphavshistorie i Annabelle 2. I Annabelle 2 finner vi nok en gang James Wan i produsent-stolen, mens David F. Sandberg denne gangen står for regien. Sandberg stod for fjorårets Lights Out, en skrekkfilm, i likhet med Wans debut Saw, basert på en kortfilm Sandberg tidligere har regissert. Lights Out lekte seg i enda større grad enn Insidious og The Conjuring-filmene med lys og forholdet mellom lys og mørke, og mens Sandberg kanskje ikke imponerte med en gjennomgående god historie, imponerte han derimot med en god sans for rytme og lek med virkemidler for å skape en panisk og terroriserende stemning.
Annabelle 2 blir derfor et spennende møte mellom franchisen James Wan har skapt med The Conjuring-universet og den tekniske leken David F. Sandberg bidro med til skrekksjangeren i Lights Out, en sammensetning som tidvis fungerer veldig godt.
Annabelle 2 åpner med dukkemakeren Sam Mullin (Anthony LaPaglia) som legger siste hånd på verket i sin nyeste skapning – dukken vi kjenner som Annabelle. Mullin lever et lykkelig familieliv sammen med sin kone (Miranda Otto) og en ung datter som liker å gjemme seg og etterlate lapper hvor hun har skrevet «finn meg» på, i oppfordring til kjærlig lek mellom far og datter.
Det tar ikke lang tid før den lykkelige kjernefamiliens liv blir lagt i grus når datteren blir påkjørt, og filmen hopper deretter videre til å introdusere det som skal være filmens hovedkarakter, den unge jenta Janice (Talitha Bateman). Vi møter Janice i det hun og resten av en gruppe foreldreløse jenter er i ferd med å flytte inn i sitt nye hjem sammen med nonnen Charlotte (Stephanie Sigman). Tolv år etter datterens ulykke har Sam Mullin og kona Esther valgt å åpne hjemmet sitt for denne jentegruppa. Sam tar på seg rollen som vertskap for jentene og søster Charlotte, mens kona Esther er sengeliggende og forblir en mystisk person for de unge jentene.
En dag finner unge Janice en papirlapp hvor det står påskrevet «finn meg.» Dette er nok til å pirre nysgjerrigheten til den unge jenta, og det tar ikke lang tid før hun finner dukken Annebelle i et skap i et rom hvor hun har fått streng beskjed om at hun ikke skal gå inn i. Deretter begynner, ikke overraskende, skrekken å sette inn i den unge jenta, før den etter hvert tar over hele huset.
Et virkemiddel Annabelle 2 benytter seg av i svært stor grad er såkalte jump scares. Dette er en skremmeteknikk hvor filmskaperen bruker kontrasten mellom stillhet og støy – en teknikk som brukes svært ofte i både tradisjonell og moderne skrekkfilm. Et eksempel på dette er når Janice ser dukken Annabelle for første gang. Janice har fått beskjed om at hun ikke får lov til å gå inn på rommet til Mullins avdøde datter. En natt, når Janice våkner av rare lyder, glir den normalt sett låste døren opp, og Janice blir fristet til å gå inn. Der oppdager hun Annabelle i et skap. Måter regissør Sandberg har valgt å vise denne delen av handlingen på er i et typisk moderne skrekkfilm-språk, og går spesielt stilen til James Wan og de øvrige filmene i The Conjuring-universet i sømmene: rommet preges av total stillhet og totalt mørke mens Janice forsiktig lister seg rundt i rommet. Stillheten og mørket skaper en urovekkende følelse hvor publikum vet at noe skummelt skal skje, men ikke når. Plutselig klippes det til et nærbilde av dukkeansiktet til Annabelle, omringet av totalt mørke, ledsaget av en enorm økning i volumet på filmmusikken og lydeffektene.
Dette virkemiddelet blir brukt flittig og hyppig, og peker på både en styrke og en svakhet i Annabelle 2. På den ene siden er mange av disse sekvensene velkomponerte og kreative – og ikke minst, velfungerende i form at av tilskueren kommer til å hoppe i kinosetet av overraskelse og frykt – men samtidig blir denne skremmeteknikken benyttet så ofte at det blir noe slitsomt etter hvert, spesielt mot slutten, og det tyder også på at filmskaperen ikke har så mange andre sterke kort å stille opp med i ermet.
Til tross for at denne skremmeteknikken blir brukt i litt vel stor grad og derfor blir intetsigende og repeterende, og kanskje til og med noe kjedelig i lengden, er mange av disse sekvensene preget av kreativitet og evnen til å skremme. Annabelle 2 er tidvis en svært skremmende film, og de som har likt Insidious-filmene og spesielt filmene i The Conjuring-universet kommer nok også til å sette pris på Annabelle 2.
Regissør Sandberg benytter seg effektivt av mørke rom og urovekkende lydeffekter som kilde til skrekk, men er ikke like effektiv på å skape en mer psykologisk urovekkende stemning i fravær av slike effekter. The Conjuring har tidligere blitt beskrevet som skrekkfilm for et kinopublikum som ikke vanligvis liker skrekkfilmer, og dette kan til en viss grad beskrive også Annabelle 2 fordi den benytter seg lite av tradisjonell skrekkfilm-stil i form av å klare å skape en urovekkende atmosfære, og drukner heller seg selv i en noe overdreven bruk av jump scares med lys/mørke og stillhet/støy som utgangspunkt. Det er vanskelig å bli skremt av selve dukken Annabelle, til tross for at den ser ufattelig uhyggelig ut – man blir heller skremt av at det plutselig klippes til et nærbilde av den og lydene som akkompagnerer dette.
På denne måten er som nevnt Annabelle 2 kanskje først og fremst ikke for den hardbeinte skrekkfilm-fansen, men heller for de som ikke har så lang erfaring med sjangeren og ønsker å begi seg ut på en berg og dalbane-tur med skvettesekvenser som virkelig kommer til å teste hvor godt man kan motstå å hoppe i kinosetet.
Når det først skal nevnes at Sandberg og Annabelle 2 faller for mye tilbake på denne metoden å skremme publikum på, uten å ha flere kvaliteter og virkemidler å vise til, må det også nevnes at disse jump scarene, denne leken med lys og mørke, og stillhet og støy, er utøvd med uvanlig god presisjon, og evner å holde deg på kanten av setet gjennom store deler av filmen, men unntak av mot slutten hvor man rett og slett begynner å gå litt lei.
Filmens visuelle stil er i den sedvanlige stilen vi kjenner fra resten av The Conjuring-universet, men regissør Sandberg og fotograf Maxime Alexandre puster litt nytt liv inn i den visuelle utformingen ved å benytte seg av et svevende, årvåkent og undersøkende kamera som sniker seg rundt kriker og kroker, inn gjennom nøkkelhull, fra gulv til tak og på alle tenkelige måter. Dette er ganske tiltrekkende og gir Annabelle 2 en egen identitet i det filmatiske universet, til tross for at filmstilen for øvrig er nokså generisk – spesielt den kjedelige og ordinære filmmusikken.
Dessverre følger Annabelle 2 i de fleste andre skrekkfilm-oppfølgeres fotspor når det gjelder historiefortelling. Manuset og selve historien som skal formidles her er rett og slett veldig lite gjennomført, og fremstår som tynne retningslinjer for å utøve skrekkutøvelser. Til tross for regissør Sandbergs lekenhet og kompetanse på jump scares, burde filmen vise til mer enn dette for å forsvare en full-lengders spillefilm. Manuset fremstår her som en svak historie – en tynn unnskyldning – som bare er en billig metode for å leke seg med og hengi seg til jump scares for jump scares sin skyld.
Til tross for at flere av skuespillerne gjør en god jobb, skinner det gjennom at karakterene er for tynne og for lite gjennomarbeidet. Ta for eksempel Janice, den unge jenta på krykker som fremstår som filmens hovedkarakter, som publikum skal sympatisere med og følge gjennom filmen. Talitha Bateman gjør en prisverdig innsats, hvor det er lett å tro på alle følelser og ytringer hun frembringer, men selv med en fantastisk innsats av unge Bateman klarer ikke filmen å gjemme bort at dette ikke er en fullkommen, tredimensjonal karakter – det er heller en brikke i et spill som består av en rekke skrekkutøvelser.
Karakterene ledes rundt som brikker i et sjakkspill, hvor regissøren er mer opptatt av å vise frem sitt virtuose talent for skrekk-komposisjoner enn å skape god historieformidling. Det meste her er nokså vellaget, men på den andre siden eksponerer dette hvor tynt og lite nyskapende det hele faktisk er. Her finnes det ingen karakterer, ingen historie, ingen poenger – det hele er suppe kokt på en spiker, en ny innpakning av sekvenser vi har sett tidligere, opptil flere ganger bare i dette filmuniverset.
Filmen er for lang og mister i stor grad piffen mot slutten, og når filmen begynner å nikke i retning av amerikanske klassikere som Eksorsisten (William Friedkin, 1973) og en mye bedre film som Ring (Hideo Nakata, 1998) innser man hvor tynt og lite spennende det her faktisk er. Det hjelper heller ikke at vi vet sluttresultatet minst en halvtime før filmen faktisk er ferdig.
RSS