Anmeldelse: Annie

Annie får terningkast tre av KINOMAGASINETs anmelder.

Annie er så søt at man nesten får diabetes, men den henter seg så vidt inn med nok en flott skuespillerprestasjon fra Quvenzhané Wallis i hovedrollen og fengende musikk!

Jeg gikk inn i kinoen ganske så skeptisk ettersom jeg ikke er den største tilhengeren av musikaler, men til min store overraskelse begynte foten min å følge takten til en ny tøff versjon av «It’s a hard knock life» i anslaget til filmen. Jeg tenkte at det er ikke mulig, men jo! Jeg satt faktisk og digget musikk fra en musikal.

I denne nyeste filmversjonen av Annie møter vi den foreldreløse jenta i 2014. Selv om vi er over 80 år frem i tid enn hva handlingen i den opprinnelige musikalen fra 1977 foregår i, ser vi fortsatt klasseskiller i byen New York. Det hele er satt i en moderne setting. Mye av originalsangene er med, men det er noen nykommere også, som for eksempel The City Is Yours og Opportunity, begge skrevet av artisten Sia.

Milliardæren Oliver Warbucks som vi kjenner fra musikalen og de to tidligere filmatiseringene (1982 og 1999) er byttet ut med en mer moderne mobilselskapgründer, Will Stack, som portretteres godt av Jamie Foxx (Django Unchained, 2012).

Annie blir i denne versjonen spilt av fantastiske Quvenzhané Wallis kjent fra blant annet Beast of the Southern Wild (2012) og 12 Years a Slave (2013). Selv om handlingen er relativ lik de andre versjonene, greier ikke Annie anno 2014 å vise skillet mellom snill og slem, fattig og rik, tydelig nok. Dette blir en svakhet som går igjen gjennom hele filmen og gjør handlingen mindre troverdig.

New York, byen hvor alt kan skje, er fremstilt på en alt for plettfri måte. Det er flotte bilder fra helikopterkjøring, kranbilder og flotte panoreringer mens Annie løper syngende gjennom den tilsynelatende harmløse byen. Denne harmløse fremstillingen gjør det vanskelig for publikum å tro på historien, New York ser ut som et sted hvor barna kan gå trygt alene hvor det er en velmenende venn på hvert hjørne.

Tempoet i Annie er høyt, og karakterene hviler aldri. Lerretet fylles med sang og dans gjennom nesten hele filmen. Musikalens mest kjente konvensjon hvor karakterene bryter ut i sang uten noen som helst grunn er sterkt tilstede, samtidig er det en litt festlig selvrefleksivitet der. Karakterene er bevisst på denne konvensjonen, og erkjenner det som litt ulogisk og teit. Hannigan (Cameron Diaz) sier det rett ut med stor mistro: «Is he singing to me? Is this really happening?» da assistenten til Stack, Guy, (Bobby Cannavale) begynner å synge den kjente «Easy Street» til henne på en lokal bar mens de legger onde planer om Annie.

Annie har et imponerende produsentteam med blant annet Will Smith og Jay Z. I tillegg har den australske gullstrupen Sia vært med og jobbet med musikken. Med dette teamet bak filmen er det ikke rart at musikken er fengende og får deg til å bli revet med.

Selv med et fantastisk produsentteam greier ikke regissør Will Gluck, kjent for blant annet Friends with Benefits (2011) og Fired Up (2009), å treffe helt. Det virker som om han har neglisjert enkelte scener, som for eksempel de med Cameron Diaz (The Other Woman, 2014, Alle elsker Mary, 1998) i rollen som onde Hannigan. Under disse scenene ble jeg rett og slett flau på Diaz’ sine vegne – det gjorde fysisk vondt å se på. Hun gir inntrykk av at hun virkelig ikke vet hva hun driver med og kler ikke rollen som slem. Dette burde vært instruert bedre slik at karakteren Hannigan ble mer troverdig. Dette kan vitne om at Gluck har valgt å ikke bruke så mye tid på disse scenene, noe som er synd. Hannigan i 1982-versjonen, spilt av Carol Burnett, var glimrende som komisk slem, full og vampete, men samtidig ensom og misforstått. Dette kunne ha vært jobbet mer med i 2014-versjonen.

I tillegg til at New York blir fremstilt som rene barneparken, er det noen logiske brister i det rosa universet til Annie. Det er vanskelig å tro på at protagonisten ikke kan lese, med tanke på hennes imponerende foredrag (selv om hun fremfører oppgaven uten å lese fra et ark) i filmens anslag. Dette er lettere å godta i musikalen hvor handlingen foregår på 1930-tallet, men ikke i 2014. Noen av jentene hos Hannigan går i merkesko (Toms), noe som også virker litt besynderlig ettersom de skal være fattige. Dette kan vitne om at det har vært for mye fokus på musikken i filmen og ikke nok arbeid med troverdigheten i historien.

Ellers syns jeg at både Jamie Foxx, og Rose Byrne som assistenten Grace gjør gode, troverdige figurer. Hvor de viser at ingen er perfekte, selv ikke de som kanskje virker mest suksessfulle. Den russiske sosialarbeideren Mrs. Kovacevic (Stephanie Kurtzuba) er hysterisk morsom. Hun utfyller rollen som drittlei offentlig ansatt og kleptoman som lett lar seg bestikke på en ypperlig måte. Hun er en flott kontrast i et ellers pastellfarget univers.

Handlingen i Annie har fra musikalens første Broadway-premiere i april 1977, hatt god moral og viktig budskap med lykkelig slutt – det er slik historien er. 2014-versjon svikter ved at den ikke har tydelig nok skiller på de snille og de slemme, fattig og rik, det hele blir for lyserosa og klissete.

Filmen redder seg med fengende musikk og strålende skuespill fra unge Wallis. Selv om Wallis ikke har rødt hår og fregner spiller hun Annie akkurat slik hun skal være. En sterk sjel som ikke begynner å deppe av urettferdig motgang, men som heller tar skjebnen i sine egne hender og ser fremover til morgendagen og dens mange muligheter.

Annie anno 2014 er og skal være for de små, så det er begrenset hvor realistisk og dyster den kan være. Med dette sagt hadde det vært interessant å se en dystopisk, realistisk og mørkere versjon av den kjente historien. Men hvem vet hva fremtiden bringer… «Tomorrow, tomorrow I love ya, tomorrow!»