Anmeldelse: Annihilation

Det er nok en grunn til at denne filmen ikke ble satt opp på kino, og i stedet havnet direkte på Netflix over store deler av verden.

Netflix selv kategoriserer Annihilation under kategorien kritiker-roste filmer. Jeg er uenig. Jeg likte veldig godt Alex Garlands forrige film, Ex Machina, og traileren for Annihilation var lovende. Dessverre ble jeg skuffet over resultatet.

Filmen handler om biologen Lena (Natalie Portman), som tidligere var yrkesmilitær. Etter at mannen hennes (Oscar Isaac) vender tilbake fra et hemmelig oppdrag, blir hun involvert og får vite om skimmeret. Noe har nemlig truffet jorden, nærmere bestemt et fyrtårn. Fra dette har det utviklet seg en slags ekspanderende boble, og ingen av de som blir sendt inn dit kommer ut igjen. Før nå.

Frem til nå så har det utelukkende vært militæret som har dratt inn i skimmeret. Uten at vi får vite hvordan eller hvorfor, så skal nå et team bestående av uerfarne, ikke-militære forskere få lov å prøve seg. Å, ja, vi må ikke glemme at de alle er kvinner. Eller kanskje er det nettopp det vi bør glemme, for enkelte av disse kvinnene oppfører seg både inkompetente og til tider direkte dumme i sine utsagn. Det er helt klart behov for flere filmer hvor kvinner spiller viktige roller, men dette er ikke en god søknad. Heldigvis redder Natalie Portman noe av æren til kjønnet.

Lena, som både er biolog og eksmilitær, er det eneste logiske valget for å dra inn i skimmeret, og hun er ikke engang en del av den originale planen. Med seg har hun psykologen Dr. Ventress (Jennifer Jason Leigh), den nyutdannede fysikeren Josie Radeck (Tessa Thompson), den lesbiske ambulansearbeideren Anya Thorensen (Gina Rodriguez) og geomorfologen Cass Shephard (Tuva Novotny). Alle har de selvsagt en eller annen form for psykisk bagasje, som blir nevnt i en liten dialog og egentlig ikke utforsket noe særlig mer.

Filmens første del bruker mye tid på å introdusere Lena og de andre karakterene, uten at vi egentlig kommer skikkelig innpå noen av dem. Det tar altfor lang tid før de faktisk kommer seg inn i skimmeret og når de først er der inne så tar det enda en god stund før det virkelig begynner å bli interessant.

Gjennom kryssklipping både forover og bakover i tid er det meningen at vi skal få et bedre inntrykk av bakgrunnshistorien til Lena, samtidig som filmen ønsker å få oss til å undre over smådetaljer. Dette fungerer bare delvis, da tilbakeblikkene føles unødvendige for fremdriften av historien og føles uinteressant sammenlignet med hva karakterene opplever her og nå.

Annihilation er også preget av masse små irriterende «feil» som at de ikke bruker hansker når de tar på fremmed materie, går inn i karanteneområder uten noen form for beskyttelsesdrakt eller at de alle bærer på maskingevær selv om de ikke har noe grunnlag for å kunne bruke et slikt våpen. Alle disse småtingene er med på å ødelegge helhetsinntrykket betraktelig og filmopplevelsen synker.

Når en av karakterene som blir omtalt som smart i tillegg kommer med utsagn som: «Hva ser du på?» når hun tydelig ser at det er en tavle med navn, eller «Hva er det?» og peker på det alle de andre allerede står og ser på, da har jeg lyst til å gi opp hele filmen.

Hva med det visuelle og det tankevekkende, tenker du sikkert? Skulle ikke dette være en slik film? Joda. Den siste tredjedelen av filmen er faktisk ganske så bra. Når fokuset skifter vekk fra karakterene og mer over på miljøet og omgivelsene så begynner filmen å ta seg kraftig opp.

Noen av vesenene vi møter inne i skimmeret er delikate og vakre, mens andre virker lite gjennomtenkte. Et vesen er bare en lat blanding mellom to arter, mens et annet vesen minner om Yao guai fra Fallout 4.

Det er godt mulig at det er noe helt essensielt jeg har godt glipp av, men så utrolig tankevekkende synes jeg ikke Annihilation er. Den har et spennende konsept, men dette blir da også nøye lagt frem av karakterene i filmen. Vi blir forklart nok til at det meste gir mening, i alle fall nok mening til å forstå hva som skjer.

Heldigvis er det noe positivt ved filmen også. Jeg har allerede nevnt Natalie Portman som gjør et hederlig forsøk på å spille en troverdig karakter. I tillegg har filmskaperen skapt en utsøkt verden inne i skimmeret, hvor regnbuefargene går igjen både i lyset og i floraen. Det blir bare vakrere og vakrere jo nærmere fyrtårnet vi kommer. Spesialeffektene blir gradvis mer og mer imponerende, og mot høydepunktet i filmen er det kanskje noen av de vakreste effektene jeg har sett.

Det aller beste gjennom hele filmen er nok musikken laget av Geoff Barrow og Ben Salisbury. De atmosfæriske tonene fyller hele stuen med utenomjordiske stemninger som akkompagnerer effektene på en fantastisk måte. I denne delen av filmen så er også handlingen mye mer interessant og drømmeaktig, og jeg sitter igjen med et ønske om at større deler av filmen var som dette.

Om du er på utkikk etter tankevekkende filmer eller visuelt slående filmer, så kan jeg heller anbefale Under the Skin, Sunshine eller klassikeren 2001: En romodyssé.

Annihilation har en fantastisk tredje akt, men det kan dessverre ikke redde filmen som helhet med alle dens mangler.

Bilde: Filmen ble sett på en 4K-TV med et 4K-Netflix abonnement. Helt frem til siste akt virket filmen noe matt og fargeløs. Fargene poppet ikke slik man skulle forvente, og det var først i siste del av filmen at gleden med topp visningsutstyr kom godt med.

Lyd: Filmen ble sett med et 5.1 lydanlegg. Musikken beveger seg fantastisk rundt i rommet og skaper en atmosfære som er med på å løfte hele filmen. Dialogen og effektlydene ble derimot ikke like godt mikset og forsvinner litt inn i senterhøyttalerne.