Anmeldelse: Avatar – The Last Airbender: sesong 1 (Netflix)

Her får vi servert en nyinnspilling av den kritikerroste animasjonsserien med samme navn skapt av Bryan Konietzko og Michael Dante Dimartino.

erien handler om den siste lufttemmeren på jorden Aang, som er den siste gjenlevende avataren, som er den eneste som kan redde verden fra onde skikkelser.

Avatar: The Last Airbender må for all del ikke forveksles med James Camerons Avatar-filmunivers. Serien er noe helt annet. Det er en serie som er full av sjarm og glede og spesialeffektene som blir servert underveis er jevnt over solid.

Vi følger rollefigurene Aang ( Gordon Cormier), Katara ( Kiawentiio), Sokka ( Ian Ousley), Prins Zuko ( Dallas Liu), Uncle Iroh ( Paul Sun-Hyung Lee) og Fire Lord Ozai ( Daniel Dae Kim). Dette er seriens hovedcast, og det er et interessant cast sådan, da det virker som rollefigurene passer godt inn i serien. Historien sentreres rundt den siste avataren som ikke virker helt moden for oppgaven med å redde verden. Han må sammen med sine bekjentskaper Katara, Sokka og en flyvende bison Appa, som er dataanimert og spilt av Mattew Yang King stoppe Fire Lord Ozai fra å eliminere jorden.

Både Katara og Sokka er vanntemmere, noe som gjør de godt egnet til å kjempe sammen med avataren. Aang har kreftene som skal til for å stoppe Ozai, men er han klar for det? Dette blir godt utforsket videre i serien og det er tidvis underholdene å bevitne fra TV-skjermen. Lord Ozai er en mann uten hverken empati og glede, noe hans sønn Zuko har fått erfare gjennom livet. Hans eneste måte å få farens empati på er å drepe avataren. Han får nemlig ikke komme hjem før oppgaven er utført. Denne historietråden er den mest interessante delen av serien for min del. Zuko er en ildtemmer akkurat som faren, men han har ikke helt utviklet ferdighetene sine, så hans oppgave blir desto vanskeligere å gjennomføre. Skuespiller Dallas Liu som spiller rollefiguren, gjør en grei innsats og ikke noe mer enn det. Han for dog hjelp av hans onkel Iroh, som gestaltes av Paul Sun-Hyung Lee.

Undertegnede har ikke sett animasjonsserien, men det at Netflix tørr å ta sjansen på en slik nyinnspilling, som i seg selv er ganske skummelt, synes jeg er modig gjort av strømmetjenesten. Produsentene Joshua Fialkov og Ubah Mohamed har gjort en god jobb med historien, samtidig som fotograf Stewert Whelan har gjort en god jobb med fotoet i serien. Lydsporet som er komponert av Takeshi Furukawa har lagt et stemningsfullt lydspor som kler narrativet serien innehar. Denne Live-Action versjonen av serien har fans av animasjonsserien vært spent på, og hvorvidt serien innfrir for disse personene, må en bare vente å se, men jeg tror fansen blir fornøyd med sluttresultatet.

Avatar: The Last Airbender er en eventyrserie som hele familien kan kose seg med, den appelerer til alle aldersgrupper, men særlig den yngre garde vil kose seg. Serien har en del action-spekkede scener som er godt skrudd sammen. Spesialeffektene i disse scenene er absolutt godt utført. Kan være verdt å nevne at Mark Blacklock er han som står bak alle spesialeffektene i serien. Hvis jeg skal trekke serien for noe, må det være utformingen til bisonen Appa. Her burde animasjons-avdelingen med Bernard Lizon og Adam Klei i spissen gjort en bedre jobb, men dette er i all hovedsak småpirk. Serien har blant andre Jabbar Raisani med som regissør på to av episodene. Han er blant annet kjent fra andre produksjoner som Lost in Space, Game of Thrones og Iron Man.

Det er en herremann med god og bred erfaring med andre ord. En annen med bred erfaring og som er med som regissør er Jet Wilkinson, som har vært med på prosjekter som The Old Man, Warior Nun og en annen eventyrserie, Percy Jackson og Olympierne. En serie som for øvrig fikk terningkast 4 her hos Videomagasinet!

Jeg hadde denne serien på lista over serier som jeg gleder meg mest til i år, og jeg kan med hånden på hjertet si at serien ikke skuffet meg. Serien har et sterkt cast som sammen med en troverdig historie, underholder og imponerer i sin vide prakt. Manusforfatter Michael Dante DiMartino har skrevet et godt og trygt manus, noe som gjør at serien får mye blod på tann. Serien er tro til manuset og det merkes godt. Bildekvaliteten er meget god, særlig i de mest intense scenene, der oppløsningen og skyggeleggingen kulumineres i en solid pakke. Det legges opp til en sesong 2, slik den første sesongen slutter. Det sier jeg ikke nei takk til.