Anmeldelse: Avengers: Endgame

«En av de beste superheltfilmene gjennom tidene,» mener KINOMAGASINETs anmelder om Avengers: Endgame.

Sensasjonelt og spektakulært!

Jeg vet helt ærlig ikke hvor jeg skal begynne med denne anmeldelsen. Hvordan skal man kritisere siste kapittel i sluttstykke til et av de største filmfenomenene som verden noengang har sett? Vel, jeg skal gjøre mitt beste!

Marvel Studios startet i april 2008 med å slippe en film om en delvis ukjent superhelt, ved mindre man var en aktiv tegneserie-innehaver, ved navn Iron Man.

Iron Man viste seg å bli en stor suksess, som slo an både blant kritikere og publikum, og den pustet nytt liv i både Marvel Studios som filmskapere og Robert Downey Jr. sin skuespiller-karrière.

Lite visste vi som tilskuere at bak kulissene så satt det en mann med en visjon. En visjon om å skape et nettverk av filmer som forteller en stor kontinuerlig historie over en lang periode. En visjon som har fått millioner av kinogjengere til irritere vettet av kinostaben med å sitte klistret til lerretet gjennom hele rulleteksten helt til projektorlampen slukker – fordi de er nødt til å se de etterhvert berømte after-credit scenene som hinter til hva som hender i neste film i The Marvel Cinematic Universe (MCU).

Denne mannen heter Kevin Feige, og etter å ha sett Avengers: Endgame så håper jeg Kevin gjør akkurat som Thanos gjorde i slutten av Avengers: Infinity War; se solen stige over et takknemlig univers. For det er nettopp det denne filmen fikk meg til å føle. Takknemlig.

Det som imponerer meg mest her er at de faktisk klarte å lande denne filmen med såpass stålkontroll. Etter Avengers: Infinity War (2018) så ble vi etterlatt med en million spørsmål – om hvordan våre kjære superhelter kom til å løse noe som virket uløselig. Det var ingen garantier om at teamet bak denne filmen kom til å klare å leve opp til de skyhøye forventningene som vi som tilskuere har skapt oss i ventetiden mellom filmene.

Vel, for meg så overgikk de disse forventningene med overskudd. De fikk meg til å rope ut som en gal fotballsupporter og gråte litervis av tårer av ren glede.

Maken til underholdningsverdi som denne filmen leverer i sin tredje akt skal man lete lenge etter. Jeg elsket det enkelt og greit.

Når jeg begynner å tenke på hvor massivt teamet bak disse filmene er – og hvor mye blod, svette og tårer som er lagt i å skape denne massive blockbusteren – tar det simpelthen pusten fra meg. Å tenke seg at to brødre, som startet som regissører for TV-serier som Community og Arrested Development, nå sitter å gleder seg over at de har regissert noe som mest sannsynlig kommer til bli en av filmhistoriens mest lønnsomme filmer er ganske kult. Man blir minnet på at alt er mulig hvis man bare har et indre driv og en visjon.

Mye av gleden Avengers: Endgame gav meg lå definitivt i å se unike karakterer, som ellers ikke ville hatt noe som helst med hverandre å gjøre, samarbeide. Verden som blir presentert i filmen er et dystert og gruelig sted hvor den resterende menneskeheten sørger over de som led Thanos’ vrede. Så enkle ting som å høre Black Widow godta hvor rar tilværelsen hennes har blitt når det er normalt for henne å motta e-post fra en pratende vaskebjørn er akkurat som den sjarmerende Marvel humoren vi har lært oss å forvente, og man setter ekstra stor pris på den i denne filmen.

Musikken er selvfølgelig igjen mesterlig komponert av Alan Silvestri. Er man kjent med musikken fra de tidligere filmene i dette film-universet så vil man høre hvor nøye han har vært på å integrere de perfektene symfoniene til de perfekte stundene. Musikken var absolutt med å heve opplevelsesverdien for meg rett og slett fordi Alan Silverstri er et geni med dirigentpinnen godt plassert mellom tommel og pekefinger.

La oss prate om skuespillerne. Hvor skal man begynne når filmen mildt sagt har med alle de beste av de beste fra øverste hylle i Hollywood? Jo, la oss prate om de originale seks: Chris Evans, Chris Hemsworth, Scarlett Johansson, Mark Ruffalo, Robert Downey Jr. og Jeremy Renner. For en gjeng! Fra de først havnet i hverandres selskap i The Avengers i 2012, til nå, så er er tydelig at kjemien deres er mer elektrisk enn noen gang. Etter å ha jobbet sammen med disse filmene i såpass mange år så har de praktisk talt blitt en eneste stor familie. Dette merker man spesielt når de emosjonelle scenene slår deg i bakken og etterlater deg der i noen minutter – før man blir utstrakt en hjelpende hånd som forteller deg at det kommer til å ordne seg, for så å bli slått i bakken nok en gang. Jeg er ganske sikker på at når filmen var ferdig så hadde jeg følt alle følelsene det går an å føle. Alt fra hat og  forakt til glede og kjærlighet.

Mange reagerer sterkt på at denne filmen klokker inn akkurat i underkant av tre timer. Jeg kan helt ærlig betrygge dere med at filmen har såpass skreddersydd presisjon at disse tre timene kommer bare til å fly forbi. Før du vet ordet av så sitter du der som et spørsmålstegn med hånden i en tom popkornbøtte og lurer på hvor tiden ble av. Det er utrolig vanskelig på dette tidspunktet i anmeldelsen å ikke avgi noe som helst informasjon om filmens manus. Det er så mye jeg har lyst å prate om som jeg rett og slett ikke kan prate om fordi jeg respekterer det å bevare kinoopplevelsen deres for mye. Så la meg runde av denne anmeldelsen med å si dette:

Marvel Studios har hatt sine oppturer og nedturer. Når de har møtt en vegg av kritikere som har slaktet de fra høyre til venstre så har de tatt et skritt tilbake og vurdert nøye hva som burde endres. Denne modellen har over en periode på elleve år ført til at de nå har kommet til veis ende med en filmserie som har brutt rekorder, skapt engasjement og gledet millioner av fans. Det gleder meg stort å si at kronen på dette verket, Avengers: Endgame, er en av de beste superheltfilmene du noengang kommer til å se.