Anmeldelse: Baby Driver

Baby Driver er en høyoktan musikalsk opplevelse hvor dansing og synging er erstattet med kuler og dekk.

Det mest frustrerende med «heist»-filmer er hvor langt man må vente før ranet endelig begynner. Dette er det dog ingenting å bekymre seg for i Edgar Wrights sin nyeste film, Baby Driver.

Rett fra starten, og jeg mener det bokstavelig talt – åpningsscenen av filmen ligger allerede på YouTube – er du midt i et bankran. Dere har sett andre heist- og biljaktscener før, men dere har aldri sett en heistscene som er koreografert etter en sang.

Husker dere barscenen i Shaun of the Dead der Shaun, Liz og Ed slo en zombie til rytmen av Don’t Stop Me Now fra Queen? Har du lyst til å se en hel spillefilm i samme stil? Da er Baby Driver filmen for deg. En film der ingen synger og med en koreografi uten dansing.

Ansel Elgort spiller Baby – det stemmer, B-A-B-Y – Baby. En fluktsjåfør som alltid hører på musikk for å drukne øresusen. Han snakker ikke, han bare hører på musikk og kjører bedre enn alle andre. Tenk Ryan Gosling i Drive – bare 14 år yngre og ikke så seriøs. Elgort spiller Baby på en måte som får oss til å tro at noen faktisk kunne gjør det han gjør, og klarer å ikke miste sympati for karakteren selv når han begynner å gå dypere inn i krimverden.

Han snakker bare til Debora, spilt av Lily James (kjent fra siste Askepott-film og Downton Abbey). Hun er en servitrise som virker veldig Twin Peaks-inspirert, men Debora er mer enn bare en eventyrprinsesse. Hun faller ikke bare for Baby, men for livet hans, og snart ligner hun Bonnie (and Clyde) mer enn Askepott.

Her møter du et spektakulært persongalleri av bankrøvere spilt av Jon Bernthal, Jon Hamm, Eiza Gonzalez – og Jamie Foxx som her fremfør kanskje sin beste rolleprestasjon – gjennom hele karrieren.

Det er ikke mye rom for karakterutvikling i Baby Driver, men vi trenger ikke det. Man får akkurat nok informasjon til å vite hvem disse menneskene er og hvorfor de gjør det de gjør. De ledes av en nokså kjedelig Kevin Spacey – mest kjent i det siste som Frank Underwood i den meget suksessfulle serien House of Cards.

Høres dette latterlig ut? Regissøren Edgar Wright er kjent for å lage spennende og utrolig vellagde filmer ut fra latterlige konsepter. En komedie-zombiefilm? En sci-fi film om alkoholikere? Hvorfor ikke! Men Baby Driver har kanskje det latterligste premisset ennå.

Og det fungerer! Noen filmer bruker klipping for å sette scener til rytme av en sang, men i Baby Driver er hele filmen er laget med koreografi fra starten. Kuler, bildører, politisirener, dialog og fottrinn beveger seg med musikken. Vi ser ingen dansere eller store musikalnummere som i La La Land, men Baby Driver danser likevel til musikken.

En film synkronisert til musikk må ha et godt soundtrack. Heldigvis har Baby Driver like god smak i musikkvalgene som karakteren Baby. Filmen begynner jo med en biljakt, mens Bellbottoms av Jon Spencer Blues Explosion sprenges ut fra hodetelefonene til Baby.

Vi er vitner til de kuleste actionscenene – koreografert til sanger som Brighton Rock, Tequila, Smokey Joe’s La La – og en spektakulær scene der kuler sprenges under jodling fra sangen Hocus Pocus av Focus.

I en kinosommer full av superheltfilmer, oppfølgere og nyinnspillinger, er det forfriskende å se en god original film.

Om denne filmen er vanvittig morsom, actionfylt og har et badass soundtrack? Rent gull!

Med Baby Driver klarer Edgar Wright å lage en film som får deg til å ville råkjøre ut av kinosalen med soundtracket på høyt volum.