Anmeldelse: Bandersnatch (VOD)

På tampen av 2018 kom Netflix med en gavepakke til de som fascineres ekstra av film, de som elsker serien Black Mirror og de som er nysgjerrig på noe nytt.

Bandersnatch er nemlig en del av Black Mirror-serien som frontes som en film.

Episodene i Black Mirror er enkeltstående og i så måte små filmer, mens Bandersnatch fremstår tydeligere som en spillefilm.

Hovedfacinasjonen med Bandersnatch er at det er en interaktiv film. På samme måte som man avgjør handlinger i en rekke spill, avgjør hver enkelt seer filmens hovedkarakters handling og konsekvens gjennom filmens narrative linje.

I starten handler valgene om enkle elementer, valg av frokost og musikk, men senere blir valgene mer betydelige.

Filmen er opprinnelig annonsert som en 90-minutters film, men her har seeren mulighet til å påvirke dette, og samtidig – om man ønsker – å utforske alle kriker og kroker i narrativet kan seertiden/spilletiden bli langt lengre.

For ved noen situasjoner kan man gå tilbake å endre valgene sine (dersom valgene man har tatt avslutter narrativet, som for eksempel å ødelegge PC og spillutviklingen).

Det virker som om enkelte valg fører seeren i en sirkel dersom vi ikke går veien filmens regissør har ønsket, men samtidig har vi stor forståelse for at filmen må fungere og ikke vare inn i evigheten.

Ved å ta noen av «omveiene» belønnes man selvsagt med klipp andre valg ikke ville avslørt, og gir et annen inntrykk av filmen. Valgene påvirker dermed hvordan filmen fremstår, men den må nok også sees flere ganger og analyseres i dybden for å finne ut hvor mye Bandersnatch virkelig har å by på.

 

 

Denne skribentens anmeldelse av filmen vil derfor være basert på én visning av filmen og én runde med valg og inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett Bandersnatch.

Dette er et nytt konsept og mens denne skribenten er imponert og storkoste seg, er det allerede flere negative røster rundt denne episoden også. Hva annet kan man forvente av noe nytt?

I filmen møter vi Stefan Butler (Fionn Whitehead) som bearbeider en novelle fra 1984 ved navnet Bandersnatch. Vi går ikke inn på navnet Butler, men det er mye man kan diskutere der også inn mot filmens budskap. Novellen er, som filmen, basert på valg og mønster som utvikler bokens narrativ, som nå Stefan forsøker å gjøre om til et spill.

Prosessen med å programmere spillet på en kort tidsfrist skaper hardt press på Stefan, som allerede sliter etter at hans mor døde da han var liten. Gjennom filmens narrativ gjorde denne skribenten enkelte valg for å «provosere» filmen og oppdaget da at det er mulig å velge «feil» og avslutte handlingen i filmen raskt. Istedenfor at man da må starte filmen på nytt får man en liten reprise av valg tatt frem til man tilsynelatende valgte avsluttende narrativ og får velge på nytt. Det fremstår litt rart i starten, men også som et lite sikkerhetsnett om at man ikke risikerer å måtte se filmen titalls ganger minst for å komme til en tilfredsstillende avslutting.

Enkelte steder underveis motiveres seeren veldig til å ta spesifikke valg. Blant annet når Stefan er i terapi hvor terapeuten pusher for å svare ja, når du opprinnelig svarte nei. Som seer er man allikevel ansvarlig for valget som tas og påvirkningene dette fører til. Når filmen avsluttes føler man seg på lang nær ferdig. Man får blod på tann for å avgjøre Stefans skjebne, man er blitt komfortable med valg og «gudekomplekset» man ikke viste man hadde har absolutt kommet til syne.

Det mest fascinerende med Bandersnatch er filmens umettelig retninger av meta-fremstilling som nærmest ikke lar seg forklare og antagelig ikke lar seg forklare godt. For det beklager jeg på forhånd. Først og fremst handler filmen om: Boken som skulle bli ett spill, som da vises frem som en film. Når det er sagt sitter vi som seer av filmen og velger retningen karakteren gjør og VI er den ultimate Deus Ex Machina, vi er «GUD». Man får faktisk kjenne på det å være litt Gud og å være Gud uten store konsekvenser for sine valg. Det påvirker ikke oss for mye, men karakteren i filmen i større grad. Blant annet kan man stå foran et valg av hvem skal hoppe fra en veranda. Denne skribentens valg ble veldig instinktivt og egoistisk. Følelsen av konsekvensen ga litt hakeslepp, men samtidig, vi beveget oss videre uten for mye ettertanke, selv om filmens narrativ bringer det frem til vår bevissthet med jevne mellomrom.

Mine store tanker, når man først sitter å gjøre alle disse valgene, er todelt. Ene poenget er at på en eller annen plass i verden må det nå sitte en rekke analytikere som vurderer beslutningene folk tar, og lager store statistikker på psykologisk plan av filmens seere. Det andre er at mens vi tror vi sitter å gjør en rekke valg for karakteren, flippes konseptet med alternativer og valg tilbake til filmen som faktisk styrer hva vi sitter å gjør en kveld. Vårt første valg var å se på Bandersnatch. Gjør vi deretter egne valg, eller gjør vi valg de som har skapt filmen har bestemt? For vi har kun alternativer, og alternativene blir også i en grad sterkt styrt, samt at vi også har «looper» ved feil valg.

Denne skribentens hode spinner og ser for seg et enormt forskningsprosjekt på denne filmen, denne episoden, denne fremstillingen av flervalgsfilm, og ikke minst også utvikling av film/fjernsyn/streaming som tar nye steg og åpner opp for flere underholdningsmuligheter i fremtiden. Hørte jeg noen si virtuell virkelighet … Mulighetene er tilsynelatende uendelige.

Forvirret og imponert sitter jeg igjen etter endt opplevelse og ønsket mer, litt som en narkotisk avhengighet å kjenne på at jeg ikke var ferdig å leke Gud. Slutten i seg selv for min del var tilfredsstillende og igjen nok for en rekke ettertanker dersom man trekker inn analyse av psykose også. Jeg fikk velge tre forskjellige slutter, hvor den siste var mest tilfredsstillende. Noe av kritikken jeg har lest om denne filmen har vært at den på grunn av de mange handlingslinjene ikke klarer å samle alle sine tråder. For min del gjør dette narrativet mer korrekt ettersom vi i livet aldri vil avslutte alle våre tråder til enhver tid, det er valg vi gjør som etterlater seg åpne muligheter vi aldri følger. Det skal ikke på alle mulige måter henge på greip fordi livet henger ikke på greit, det trenger heller ikke være ryddig fordi folk flest ikke har alle sine situasjoner ryddig.

Bandersnatch faller inn i rekken av en del tankevekkende episoder av Black Mirror, den tar nye skritt som spillefilm og åpner opp for ny underholdning som fungerer. Filmen facinerte denne skribenten på så mange måter, og det er nesten jeg frykter å se den igjen i frykt for å bli skuffet, men er du nysgjerrig på denne eller fan av Black Mirror generelt er dette absolutt en situasjon hvor ditt valg burde være å trykke Play.

Skal du se Bandersnatch?

Ja eller Nei.