Anmeldelse: Black Milk (VOD, Film fra Sør 2020)

Etter mange år i Tyskland, kommer en mongolsk kvinne hjem til søsteren sin og landet sitt.

Black Milk utspiller seg i de landlige områdene i Mongolia og viser skjønnheten ved et liv på de duvende grønne slettene og i den golde ørkenen.

Men blant alt det vakre finnes også sammenstøtet mellom to kulturer og to kjønnsidentiteter som legemliggjøres av de to søstrene som passende kalles Ossi og Wessi.

Hoveddynamikken skjer naturlig nok mellom de to søstrene. Instinktive blodsbånd tar opp kampen mot den kulturelle avgrunnen som har oppstått mellom dem alle de årene den ene har bodd i vesten.

Søstrene påvirker hverandre på uventede måter der de snakker om skjønnhet, fantasier og forelskelse. Regissør Uisenma Borchu fikk inspirasjon til filmen fra et bilde av kusinen sin (som faktisk spiller Ossi) der hun står i ørkenlandskapet i Mongolia. Hun tenkte «hva hadde det blitt av meg om jeg ikke hadde emigrert til Tyskland?» Og hvilke spor har Mongolia etterlatt i meg?

Black Milk er en svært personlig beretning fra den tysk-mongolske regissøren Uisenma Borchu. Hun flyttet selv til Tyskland da hun var 4 år, og har siden studert ved Mainz University og har jobbet som journalist, skuespiller og i denne dramafilmen er hun hovedrolleinnehaver, regissør, manusforfatter og produsent. I Black Milk spiller hun Wessi, lillesøsteren til Ossi – som i alle de årene som Wessi har bodd i Tyskland har levd sitt nomadeliv hjemme i Mongolia.

Filmen utfordrer seksuell og kjønnslig selvstendighet i et tradisjonelt miljø. Dette er ikke første gangen Borche utforsker følelsen av å være en fisk på land. Det gjorde hun også i sin debutfilm Don’t Look at Me That Way. En av disse fremmedgjørende faktorene er kvinnen som uttrykker sin seksualitet fritt.

Som i sin debutfilm leker Uisenma Borchu også her med sensualitet på en litt subtil måte. Svart melk fremstår mer moden enn hennes debutfilm da dette frigjorte perspektivet føles mer som en naturlig del av historien om den vestliggjorte søsteren som nekter å følge de tradisjonelle direktivene om kvinners rolle. Hun frigjør også gradvis sin steppebundne søster, og de ender mer som et slags speil av hverandre.

Dette er en poetisk og tidvis symboltung film og tittelens tema rommer mange aspekter. Ideen om svart melk, som Wessi selv sier, blir den ultimate provokasjonen. Den uttrykker de mørke hemmelighetene man bærer rundt på, de ulovlige tankene og seksuelle ønskene. Gitt den essensielle rollen melk har, er den både er et symbol på moderskap og selvfølgelig grunnlaget for de fleste matvarer man tilbereder på daglig basis. Slik ser man koblingen mellom tittelen og filmens tema.

«For meg er alt det svarte noe du ikke ser, eller kjenner igjen. Du tror den åpenbart er hvit, melken som kommer ut av brystet, men faktisk finnes en kraft du ikke gjenkjenner som mann, – eller faktisk ikke alltid selv som kvinne heller, men man finner den dypt der inne. For meg er det svart. Derfor resonnerte jeg ikke mens jeg skrev manuset – det strømmet bare ut av fantasien min, fra hjertet mitt,» sier Uisenma i et intervju med Panorama.

Som den intellektuelt skolerte Wessi kan Borchu være litt abstrakt og mystisk på skjermen, mens amatørskuespillerinnen Gunsmaa Tsogzol har en vinnende spontanitet som gjør det lett å identifisere seg med Ossi.

Som alle gode slettemenn er Terbish Demberel sterk, stille og klok i rollen som Terbish. Terbish er en slags eldre, ugift «bygdeoriginal» som Wessi finner seksuelt tiltrekkende og han kommer under huden hennes. Franz Rogowski (Undine og Victoria) spiller den mildt sagt usympatiske kjæresten som Wessi forlater i Tyskland. Ved hjelp av denne karakteren dekonstruerer hun briljant sitt liv i Tyskland, dominansen av det mannlige kjønnet, og den nært koloniale avvisningen av hennes ønske om å besøke søsteren i Mongolia, et land hun forlot som et lite barn. Dette legemliggjorte oppgjøret med Tyskland er forårsaket av nynazistenes aksjoner mot innvandrere i dagens Tyskland som Borchu selv har opplevd. 

«Menn kan du finne overalt», sier Wessi. «Og de er alle like.»

At Wessi befinner seg i Mongolia er et tegn på hennes indre styrke og besluttsomhet, egenskaper som vil være til nytte så vel som en hindring. Man kan nesten få en TV Norge sin Alt for Norge-assosiasjon, der Wessi på død og liv skal prøve alle elementer ved sin egen herkomst, enten det passer seg eller ikke. Men der vi som TV seere kan le litt av norskamerikanerne på skjermen, tar ikke alltid de mongolske nomadene Wessi sitt frimot med like lett hjerte. Det er her filmen virkelig utmerker seg når den portretterer hvordan Wessi prøver å integrere seg med fødselslandet sitt. Den store overraskelsen er hvor tysk hun er!

Dette er en veldig fysisk film som ikke er fri for sjokkerende scener, inkludert plagsomt realistisk slakting av to geiter. Når ulvedrepte sauer og deres råtnende kropper blir grundig dokumentert kan det gjøre vondt for en dyreglad seer. Samtidig er det vakkert å se hvordan dyrene, til og med de giftige slangene, blir respektert hos nomadefolket. Intet liv skal gå unødig tapt, det kan bety ulykke.

For det norske publikummet kunne vel kulissene neppe være mer eksotisk enn de mongolske fjellviddene, med sine yurts (telt), drikkeleker og ritualer. Men det er ikke mye overdreven eksotisk etnografi å spore her. Man kan på et vis merke at dette samfunnet er skildret gjennom et tokulturelt blikk og at det er kjærlighet i formidlingen. Borche er glad i hjemmelandet sitt, det er det ingen tvil om!

Det er en skurrende voiceover-fortelling som leker med perspektiver, og bruk av allegori kan noen ganger overlate lite til fantasien, spesielt når det gjelder geitene og hestene. Det er en voldtektsscene som kanskje blir litt for tvetydig til å ha den innvirkning den burde, men det levnes ingen tvil om er at styrken til patriarkatet er overalt. Det er mye bruntoner i fargepaletten. Borchu ønsket å gi et røft og realistisk bile av nomadenes liv. Det finnes ingen avstand mellom dem og oss i denne filmen. Derfor er det også sparsomt med musikk i denne filmen.

Rollebesetningen består av amatørskuespillere fra det nomadiske samfunnet, familie og venner av Uisenma i Mongolia, kanskje derfor blir dynamikken mellom Wessi og hennes folk troverdig og full av spennende nyanser. Dette er et unikt perspektiv på kino, men et som vil bli gjenkjent av alle som føler seg annerledes på grunn av sin arv og som har føttene i to forskjellige båter som tilsynelatende reiser i hver sin retning.

Det hellige feministiske budskapet om at kvinnekroppen tilhører deg , er eksotisk og effektivt dramatisert. Det tekniske arbeidet er varmt og moderne, og forsterkes med at fotografen Sven Zellners veksler mellom nydelig natur og en drømmeaktig intimiteten hos kvinnene innendørs og i deres fantasier. Zellner tilbyr også en mørkere og mer rå utsikt fra dette landet enn den som ofte er romantisert på film. Bruken av lette jump cut fremskynder handling og følleser på en harmonisk måt  og Borchu finner en rett avslutning på historien som er sensitiv og berørende.

Black Milk digitalt under Film fra Sør 2020-festivalen. Mer informasjon her.