: Blair Witch
Konklusjon:
Blair Witch er en middels vellykket grøsserfilm som støtter seg i stor grad på gjenkjennelse av originalfilmen The Blair Witch Project. Filmen følger i stor grad i samme spor, men benytter seg av moderne grøssereffekter og forsøker å skremme deg så ofte at det hele blir noe intetsigende. Likevel er det en underholdende film, og dersom du liker originalfilmen eller er glad i grøssere kan Blair Witch være verdt en tur på kino.
Eksterne lenker. Les mer her:
Blair Witch
Norgespremiere: 28.10.2016
Sjanger: Grøsser / thriller
Skuespillere: Corbin Reid, Wes Robinson, Valorie Curry
Regi: Adam Wingard
Manus: Simon Barrett
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Produksjonsselskap: Lionsgate, Vertigo Entertainment, Room 101, Snoot Entertainment
Distribusjon: Nordisk Film Distribusjon AS
Produksjonsår: 2016
Lengde: 1 t. 29 min.
Aldersgrense: 15 år
Begrunnelse: Skrekkeffekter og angstskapende scener gjør at denne filmen får 15-årsgrense.
HANDLING
James Donahue finner et videoklipp på internett som inneholder det han tror er hans søster som forsvant i skogen 20 år tidligere. Sammen med en gruppe venner tar han med seg kamerautstyr for å utforske skogen og finne søsteren.
Blair witch-heksa er fortsatt skremmende, 17 år senere. I Blair Witch møter vi den samme mytologien som i grøsserklassikeren The Blair Witch Project, i en mer kaotisk form enn tidligere.
I 1999 ble det – som skulle vise seg å bli en grensesprengende film – lansert: The Blair Witch Project.
Dette var en såkalt found footage film, hvor filmen består av tilsynelatende «ekte» film/video-opptak som er blitt funnet, satt sammen og så fremvist.
The Blair Witch Project handlet om tre unge filmstudenter som reiste til Black Hills nær Maryland i USA for å lage en dokumentarfilm om et sagn om en heks i skogen.
De tre filmstudentene var utstyrte med hvert sitt kamera, og publikum opplevde handlingen gjennom opptakene fra disse kameraene. Dette bidro til en følelse av at dette var veldig virkelighetsnært. Det kunne nærmest oppleves som en ekte dokumentar. Og det er selvfølgelig dette som er hele poenget med denne found footage-sjangeren. Eller skal vi kalle det «funnet film»-sjangeren på norsk, kanskje!
Det finnes eksempler på filmer som dette før The Blair Witch Project, men det var denne filmen som ble den første store suksessen innen sjangeren, og som inspirerte en mengde filmer som ble laget i ettertid.
Noe av grunnen til den enorme suksessen til The Blair Witch Project var at den ble markedsført som noe ekte. På internett kunne man finne nettsider dedikert til myten om heksa, og filmen ble presentert som faktiske opptak som har blitt funnet i skogen i ettertid. Den ble med andre ord ikke markedsført som en ordinær fiksjonsfilm.
Selv om det ikke tok så lang tid før de fleste gjennomskuet markedsføringen, bidro det hele til en enorm virkelighetsfølelse som igjen førte til at filmen opplevdes som virkelig skremmende.
Nå, 17 år senere, i en tid hvor de aller fleste klassikere innen diverse sjangre får en nyinnspilling, er det selvfølgelig tid for en ny runde med Blair Witch-mytologien.
Det har gått lang tid siden originalfilmen. Handlingen i Blair Witch gjenspeiler dette. 20 år etter Heather fra originalfilmen forsvant på mystisk vis i skogen sammen med sine to medstudenter, finner hennes lillebror James Donahue et videoklipp publisert på internett som inneholder det han tror er et bilde av Heather.
James begynner å tro at Heather fortsatt kan være i live. Han samler en vennegjeng for å dra ut i skogen for å finne ut hva som skjedde med Heather 20 år tidligere. I god tradisjon tar de med seg en stor mengde kamerautstyr, som denne gangen er mer avansert da det hele selvsagt reflekterer dagens teknologi.
Nå som kamerautstyr er billigere, mer avansert og har høyere oppløsning er det ikke vanskelig å svelge at samtlige i gruppen har minst ett kamera hver. På grunn av dette får vi mange flere vinkler og synspunkt i denne oppfølgerfilmen. Gruppen er også større enn tidligere. James har med seg tre venner, hvorav den ene selvfølgelig er filmstudent og er den som ønsker å filme alt sammen for å lage en dokumentarfilm av det hele. I tillegg blir gruppen ledsaget av to lokale personer, som også har en brennende interesse for myten om heksa.
Ved hjelp av en stor mengde kameraer får vi som nevnt mange innfallsvinkler, men dette fører også til at noe av virkelighetsfølelsen blir borte. Dette er fordi det klippes sømløst mellom såpass mange kameraer, som bidrar til en god opplevelse, men det hele føles litt for profesjonelt til at dette virkelig kan være opptak som er funnet av andre i etterkant.
I tillegg til de mange ulike vinklene på fortelling også selve kameraarbeidet litt i det mest heldige slaget til at dette blir et troverdig bidrag til funnet film-sjangeren. Et eksempel på dette er når en av hovedpersonene zoomer inn på ansiktene til to av de andre karakterene, men bytter fokus fra de til en tredje karakter i bakgrunnen, og får med seg et perfekt bilde av at han er misfornøyd med en krangel han har hatt med disse to andre personene bare øyeblikk tidligere. Dette klippet er svært velkomponert, og det er lite troverdig at ungdom på tur i skogen kan fange et slikt øyeblikk uten planlegging.
Blair Witch støtter seg i stor grad på originalfilmen og tråkker for det meste i de samme fotsporene. Dette er både positivt og negativt på samme tid. På den positive siden er det godt for fansen av originalfilmen å være tilbake i den samme skogen, å få vite mer om den samme mytologien, om myten, om heksa, og selvfølgelig huset som spilte en viktig del mot slutten av originalfilmen. På den negative siden er det lite nytt som blir tilføyd selve historien om heksa. Vi får ingen spesiell ny innsikt i myten rundt heksa, om hva som egentlig skjedde i den første filmen, eller lignende.
Det finnes likevel fornyelse i Blair Witch. Etter originalfilmen snudde grøssersjangeren på hodet i 1999 har det kommet mange lignende filmer, og disse har selvfølgelig ført sjangeren videre. Blant disse filmene finner vi for eksempel den vellykkede filmen Paranormal Activity som står blant grøsserfilmene som introduserte effekten av lang stillhet etterfulgt av plutselig høye lyder, en såkalt «jump scare». Denne effekten er hyppig brukt i moderne grøsserfilmer, og derfor er det ikke overraskende at denne oppfølgerfilmen tar denne effekten i bruk i veldig stor grad.
Der hvor originalfilmen var preget av en mer psykologisk skrekk, en uvitenhet om hva som foregikk rundt karakterene, er Blair Witch preget av totalt kaos. Filmskaperne bruker mørket, stillhet og lyder for alt det er verdt. Mange av disse sekvensene er effektive og vil få deg til å hoppe i kinosetet.
Dessverre brukes denne effekten i alt for stor grad. Allerede første kveld i skogen, så fort mørket har lagt seg og filmens konsept er etablert, skifter filmen fokus fra historie og karakterer til å kaste så mange høye lyder og skvettesekvenser mot tilskueren som overhodet mulig. Som nevnt er mange disse sekvensene riktig så virkningsfulle, men det blir faktisk alt for mye av det gode her. Når filmen først har satt seg i høygir går det sjeldent mer enn noen få minutter før neste «jump scare» finner sted.
Dette blir riktig så slitsomt etter hvert, og den psykologiske skrekken som originalfilmen benyttet seg så godt av savnes. Det blir også viet lite fokus til utforskning av den spennende Blair Witch-myten når filmskaperne konstant forsøker å skremme publikum så ofte som mulig.
Det føles som om filmskaperne, i stedet for å bygge opp et helhetlig og skremmende univers med gode karakterer vi kan følge, rett og slett bare forsøker å gjøre så mange skremmesekvenser som mulig, som om de kaster maling på en vegg for å se hva resultatet blir.
RSS