Anmeldelse: Bølgen

Bølgen fikk terningkast fem av vår anmelder.

Står og faller Bølgen på om effektene er gode og troverdige nok? Ja, men ikke bare på det selvsagt.

En katastrofefilm er aldri bedre enn dramaet som utspiller seg for karakterene vi følger. Og hvem følger vi og hvorfor? Det har ikke alltid vært riktige personer i en del katastrofefilmer.

Trikset er å finne noe med relevans for handlingen. Hvem bedre enn en geolog som vet alt om de relle farene som truer hvis fjellpartiet Åkeneset revner og en flodbølge vil flomme innover Geirangerfjorden!

Det viser seg raskt at det bygger seg bra opp opp i Bølgen. Dramaet er knakende godt! Man bryr seg om de utvalgte menneskene man skal følge.

Mange vil nysgjerrig undre seg over om monsterbølgen er ekte nok, om lyden omfavner deg og om andre praktiske effekter virker troverdige i Norges første katastrofefilm.

Det kan jeg trygt slå fast at de gjør.

Men det er dessverre – og nesten selvsagt – for få av de, men det kan vi saktens tilgi på et norsk budsjett. Det er likevel mye som imponerer i Bølgen og det er ikke bare fordi det er «bra til å være norsk».

Med en amerikansk sjanger som mal – som vi kan huske fra alt fra 70-tallets Earthquake, The Towering Inferno og The Poseidon Adventure til nyere varianter som årets San Andreas – er det en vanvittig stor fallhøyde for Bølgen.

Men filmen holder! Det er et vanvittig sterkt «visittkort» for regissør Roar Uthaug, som jeg er overbevist er i gang med en stor Hollywood-film før vi aner ordet av det.

Amerikanerne vil tilgi litt glissent bruk av effekter (selv om det etter norsk målestokk selvsagt er imponerende) og se «stort» på det og innse at dette er en mann som elsker sjangerfilmens konvensjoner, men samtidig leker litt med de og tøyer de i kantene.

De vil se en regissør som bruker mye tid på karakteroppbygning og som liker at ting presenteres på en ryddig, fin måte. Han har mange gode folk på laget. Ikke minst manusforfatterne John Kåre Raake og Harald Rosenløw Eeg.

Fotograf John Christian Rosenlund har også boltret seg i samme, store sandkasse og viser oss fjord og fjell så gåsehuden nesten reiser seg på meg. Det er jo flott i Geiranger da, og alltid en glede å komme dit.

Filmen er «solgt» veldig på nettopp bølgen som raser inn i Geirangerfjorden. Vi vet hva som kommer og spørsmålet er da bare hvordan bygger vi opp til det, hvem blir helter, hvem er skurken, og hvem dør. Det er nesten heldigvis ingen tradisjonell antagonist i historien. Her er det f.eks. ingen ordfører som kjefter og ikke vil stenge turistattraksjonen.

Geolog Kristian Eikjord (Kristoffer Joner) blir faktisk hørt på av sine kolleger og sjefen, i stor grad. En tradisjonell «kjeftescene» er det, men nyansene er mye mer tilstede enn vi tror en amerikansk filmproduksjon ville ha forlangt.

Fortellingen bygges sakte opp. Det er mange scener med familien vi følger, med Ane Dahl Torp som Kristians kone, Idun. Dahl Torp og Joner har spilt mot hverandre før og de virker troverdige. Vi tror på dem som moderne kjernefamilie. Allerede der har filmen vunnet.

Selve effektueringen av bølgen – fra raset går til det svinner hen – er altså meget bra bygd opp, men jeg skulle altså ideelt sett mye mer detaljer og overblikksbilder. Hva skjedde med cruiseskipet vi ser på filmplakaten? Det er ikke å se. Og når jeg først pirker: hva er det med alle disse ringpermene overalt. Det blas i de og jeg føler meg plutselig hensatt til 70-tallet. Skal det frembringe retrofølelsen? Hvor er iPad-en med planser og kjappe Wikipedia-søk. I stedet blas det febrisk i gamle mapper. Når det er sagt ser «kontrollrommet» til fjellovervåkerne hypermoderne ut, skjermmessig. Mye bedre enn i virkeligheten, hvisket en kilde tett på produksjonen til meg.

Etter den første, storslagne finalen kommer selvsagt enda et eksistensielt drama, hvor sjangerkonvensjonene igjen kommer til uttrykk med sterke følelser og masse dramatikk.

Ros bør gis til mange, men jeg vil også fremheve komponist Magnus Beite og lyddesigner Christian Schaanning. De har virkelig evnet å bygge opp under dramaturgien på mesterlig vis. Og selv i tradisjonell versjon var lydmiksen svært god. (Men jeg gleder meg til å høre Dolby Atmos-versjonen).

Oppfølger? Ja, jeg har idéen klar. Raset. Da blir det Trollstigen som ryker!

Men først gjenstår det å se om kinopublikummet tar bølgen og løfter et heller katastrofalt kinoår sett fra norsk films ståsted. Kanskje kan Bølgen bane vei for flere utover høsten? Det aner oss!

Sett i Edda Kino – sal 1 – under filmfestivalen i Haugesund.