Anmeldelse: Børning

Børning får terningkast fem av KINOMAGASINETs anmelder.

Rå fart og hylende dekk på norske veier! Børning står seg godt som fartsfylt actionkomedie.

Norsk natur, svingete veier, svidd gummi og intriger mellom konkurrenter. Hovedingrediensene er de samme som i en ekte amerikansk bilfilm. Alt bortsett fra alvorlige kræsj og overfladisk bruk av spesialeffekter.

Vi kan altså «børne» med høy svi-faktor her til lands også. Tidligere dokumentar-regissør Hallvard Bræin serverer oss en bilfilm med høy oktanføring og med mange velkjente ansikter. Med seg har han produsent John M. Jacobsen, som har godt fotfeste i norsk filmproduksjon fra før, og kan skryte av suksessfilmene Veiviseren (1987), Max Manus (2008) og Trolljegeren (2010).

Vi følger bilentusiast og Stallion Parts-eier Roy (Anders Baasmo Christiansen), som er langt over gjennomsnittlig gal etter biler, fart og spenning. Etter å ha havnet bak lås og slå gjennom store deler av sin datters oppvekst blir de gjenforent på et tidspunkt som absolutt ikke er midt i blinken for Roy.

Datteren Nina, godt spilt av Ida Husøy, har nå passert tenåringsalder og forsøker så godt hun kan å komme mer innpå sin far. Som Roys tøffe og frempå kjæreste ser vi Jenny Skavlan, her i en litt tilbaketrukken karakter, i form av replikker.

Det er klar for tidenes billøp gjennom Norges langstrakte land, hele veien fra Oslo til Nordkapp. Roy har blitt utfordret av sin erkefiende TT (Trond Halbo) om å bli førstemann i mål, og han spiller på sine arrogante, litt udragelige kort og gjør det han kan for å feie ham av veien.

Roy har lagt hele sin sjel i sin elskede Ford Mustang, populært kalt Lille-Gul. Ida sniker seg med i bilen til Roys kammerater, og han blir derfor nødt til å ta henne med videre underveis. Selvsagt oppstår det intriger på veien, men rommet mellom far og datter krymper stadig sammen.

Selv om regissør Bræin er fersk på spillefilm-fronten, vet han tydeligvis hva han gjør likevel. Han har mye erfaring som filmfotograf på en rekke andre spillefilmer, og gir oss flotte bilder og omgivelser fra norsk natur. Bræin spleiser dette sammen med action-pakkede bilscener som kan blåse hatten av de fleste. Det hele er pakket inn i et nogenlunde realistisk omfang, med visse unntak av unaturlige manøver.

Børning er i all hovedsak en komedie fylt med lukt av svidd gummi. De artige kommentarene står i kø hele tiden, og godt voksne skuespillere som Sven Nordin og Otto Jespersen setter et godt preg på handlingen.

Man kan kanskje si at filmens manus er noe tynt, men hva gjør det når karakterenes prestasjoner innfrir, og vi blir servert men god humor, tøffe biler og spreke damer? Det er jo nettopp dette en god helaftens bilfilm skal inneholde.

Et særdeles viktig del av en slik film er sammensetning av bilde og lyd, og dette er lekkert gjennomført av Magnus Beite, som står for soundtracket til filmen. Kraftig trøkk i lyden, kombinert med en artig blanding av 80-talls låter som passer perfekt til temaet, spiller på hukommelsen og relasjonen til klassikere som Canonball Run og Smokey and the Bandit fra den samme gylne tidsepoke. Felles for disse filmene var også høyt action-preg og hylende dekk, blandet med en stor dose komikk og velpassende musikkvalg.

Enkelte toner under fartsfylte scener minner om verdenskjente Flåklypa Grand Prix, som betraktes som den største norske filmen noensinne. En liten artig detalj er at datteren Nina blir faktisk kalt Blodstrupmoen i Børning også.

Inntreden av ekte rånere fra landet rundt er også på sin plass, og de stiller gjerne opp med traktor og skurtresker for å bidra til at kappløpet holder frem. Mang en bileier har nok også stilt sine doninger til disposisjon og sørget for at hestekreftene under panseret på bilene brummer høylytt langs landeveiene i dette heftige billøpet.

Relasjonen til de Hollywood-produserte bilactionfilmene Fast and the Furious uteblir ikke helt, og det er kanskje ikke rart når filmens undertittel sier «The Fast and the Fønniest». Joda, filmen er både fartsfylt og morsom så det holder, men en slik harry-tittel fortjener den dog ikke likevel.

Børning fremstår som Norges første ekte bilfilm, og den sparker fra seg med stor kraft. Dette flotte samspillet mellom folk foran og bak kamera, bidrar til å løfte filmen opp på det nivået den fortjener.

Så sett deg i bilen og kjør til nærmeste kino, men pass nå på å hode fartsgrensen og unngå bot!

Takk til SF Kino Sarpsborg for presseadgang.