Anmeldelse: Boyhood

Boyhood får terningkast fem av KINOMAGASINETs anmelder.

Mirakuløs forfølgelse! Boyhood er en varm og vakker film som tar oss med på en reise langt utenom det vanlige.

Boyhood er en film helt utenom det vanlige. Vi får æren av å være med regissør Richard Linklater på en tolv år lang reise der han faktisk følger hovedrolleinnehaverne i hele denne perioden. En tålmodig prosess både for folkene bak og foran kamera.

Vi blir ønsket velkommen inn i dette filmeposet av den unge Mason, genialt spilt av Ellar Coltrane, der han stirrer opp mot himmelen med den ene armen under hodet og den andre plantet på jorda. En vakker ung gutt med dådyrøyne og en ansikt man fort blir glad i og kjent med etter hvert som han vokser opp. Fra øyeblikk til øyeblikk ser man ansiktsformen endres, og armene er klare til å ta imot det verden måtte bringe. En skyfri himmel kan fort endres til stormende skydekke.

Coltranes rolletolkning begynte da han var seks år gammel og sluttet da han var 18. Vi følger oppveksten fra han begynner på skolen og hvordan han takler krangling med sin søster Samantha, som for øvrig blir spilt av Linklaters datter, Lorelei. Men moren (Patricia Arquette) sliter med å takle jobbtilværelsen og valget av menn – og regningene betaler seg ikke selv.

Dette fører til at de stadig er på flyttefot mellom hjem, og hennes eksmann, Mason Sr., dukker opp når man minst aner det i hans 1968-modell GTO. Denne biltypen er faktisk en gjenganger i Linklaters filmer, og har blant annet opptredener i filmer som Dazed and Confused (1993) og Slacker (1991).

Hvordan fungerer så dette på lerettet? Faktisk meget bra. Utviklingen fra å være et barn med en blåøyd tilværelse til ung voksen med egne forventninger til livets ingredienser, presenteres på en fremragende måte.

Det må ha vært et funn å få rollesatt Coltrane i så ung alder, siden prestasjonene og egenskapene vokser proporsjonalt med filmens økende spilleminutter. Han modnes ytterligere etter hvert som handlingen strekker seg, men all ære også til hans innsats i starten på filmen.

Regissør Linklater har tidligere gitt oss suksessfilmene Before Sunrise (1995) og Before Sunset (2004), hvor handlingen for øvrig utspilte seg på ett døgn. Som alltid er det dialogen som står i sentrum i hans filmer, og dette slår heller ikke feil i Boyhood.

Mellom linjene i det flytende språket ligger sannheten om vår nåtid og våre firkantede liv, der fremtiden allerede er fastslått med neste trinn på stigen. Gangen i livet er et faktum, og syklusen er typisk: skole, utdanning, jobb og deretter familiestiftelse.

Det aner meg at manusforfatter og regissør Linklater vil vise oss noe med handlingen i filmen, nemlig at vi er altfor knyttet til dagens digitale samfunn. Vi fjerner oss mer og mer fra det menneskelige samholdet mellom oss, i stedet er dagens generasjon fastklemt i en abstrakt digital tilværelse.

Denne multi-sjangerpregede filmen, som det er umulig å ikke leve seg inn i, byr på det meste. Vi introduseres for latter, irritasjon og urettferdighet. Dette melankolske preget over det hele er flott fortalt gjennom forskjellige tidsepoker i livet. En skulle tro at 165 minutter er en evighet i en slik type film, og at det fort skaper en viss treghet, men man sitter faktisk igjen med en flott opplevelse etter å ha sett hele denne fantastiske og gripende fortellingen. Dette beviser nok en gang at Linklater definitivt vet hva han driver med. Vi er her i dag, og vi er borte i morgen.

Relasjoner til Michael Apteds ulike dokumentarfilmer Up som følger mennesker gjennom livet kan trekkes, siden konseptet er det samme. Forskjellen er at Linklater presenterer dette i en helaftens spillefilm med rolletolkninger av ekte skuespillere.

Det å sette en slik historie på kartet er ikke fri for en viss risiko. Ikke bare fra manusforfatter, produsent og regissør, men også fra de fire kjerneskuespillerne, som for øvrig innfrir til de grader. Det må også være ganske spesielt og krevende at det faktisk er Linklaters egen datter som spiller hovedpersonens søster. Utover i filmen blir hun riktignok skjøvet mer og mer ut på sidelinjen etter Coltranes iherdige fremtreden og utførelse, både som karakter og hovedrolleinnehaver.

Det må også nevnes at kulisser og omgivelser er mesterlig og vakkert iscenesatt gjennom handlingen, og kameraet tar oss med på en detaljrik reise helt inn i hovedpersonenes hjertekammer. Når slike elementer er på plass i tillegg til unik fremførelse av skuespillerne, er det mye som skal til for at det ikke lykkes.

Boyhood er en kunststykke av en film. Den er sterk og vekker mange følelser, og siden man ofte kjenner seg igjen i filmens budskap og innhold, setter den seg godt i hjertet. Anbefales derfor på det sterkeste!