Anmeldelse: Bridge of Spies

Bridge of Spies vant en Oscar, for Beste mannlige birolle, som gikk til Mark Rylace. KINOMAGASINETs anmelder ga filmen terningkast seks.

Steven Spielberg og Tom Hanks i tospann vet vi på forhånd er bra. Spørsmålet er egentlig bare hvor bra er det denne gangen?

Bridge of Spies seiler nå lett og lekent inn på kinoene som manna fra himmelen for de som har fått nok av superhelter som ikke kan dø. Eller helter som tilsynelatende er menneskelige, men som heller ikke kan dø, i den ene tanketomme actionfilmen etter den andre. Disse filmene utgir seg gjerne for å være realistiske eller basert i menneskelig drama. Men ingenting slår virkeligheten!

Med et vanntett og renskåret manus av Matt Charman og selveste Ethan Coen og Joel Coen, leder mesteren Steven Spielberg oss inn i det landskapet han med årene har vist oss han elsker og behersker så godt, nemlig den realistiske filmen med preg av andre verdenskrig. Riktignok befinner vi oss i denne filmen i 1960, men den forutgående krigen danner hele grunnlaget for historien.

Steven Spielberg fikk aldri laget en James Bond-film, som han drømte om. Den da så mektige produsenten Albert R. Broccoli avviste ham, ifølge Spielbergs egne ord. Spielberg har lekt seg med en lignende figur i Indiana Jones-filmene. Med med Bridge of Spies vet vi i alle fall hvordan Spielberg rent visuelt ville ha fremstilt den fascinerende etterkrigstiden som også Ian Flemings romaner beskriver i detalj.

Aldri før har jeg sett det sønderknuste Berlin så mesterlig gjenskapt. Scenografien er i det hele tatt mesterlig fra ende til annen i denne filmen. En lang rekke serier de siste årene har skjemt oss bort med detaljrikdom i kostymer, interiør, bygg og kjøretøy for å få oss til å tro vi er i ulike tidsepoker.

Spielberg & Co. forvandlet store kvartaler både i New York og Berlin. Produksjonsverdien er himmelhøy. Man blir fullstendig transportert inn til 1960-tallet og selv om man innerst inne vet at noe må være digitale effekter er det umulig å se hva, da bilderuten er fylt av kullisser, kjøretøy og bygninger som virker 100 % ekte. Det er helt forbløffende herlig.

Det er ikke en eneste detalj i denne filmen som er overlatt tilfeldighetene, men likevel flyter den så lett og ledig avgårde.

Det beste av alt er faktisk hvor lun og fin filmen er, tross alvoret i temaet. Jeg tok meg selv i å humre og småle gjennom flere passasjer av filmen, rett og slett fordi historien presenteres på en så mellommenneskelig måte. Selvsagt er det mange kapittel med alvor og reell fare, men Tom Hanks i rollen som advokat James B. Donovan bare «spaserer» gjennom filmen på sitt mest «Tom Hankse» og det er bare alldeles fortreffelig. Han har fått medskuespillere av toppklasse å bryne seg på, for det meste «ukjente» ansikt. Samspillet mellom den andre nøkkelpersonen i dramaet, den russiske spionen Rudolf Abel spilt av briten Mark Rylance, er et herlig skue, fra start til slutt.

Spielberg, en av verdens beste regissører – punktum – vet nøyaktig hva han vil ha og fortsetter sitt langvarige samarbeid med filmfotografen Janusz Zygmunt Kamiński. Det er blitt en film som oser «film». Man ser det på teksturen og lyset, tross digital gjengivelse, det hele er filmet analogt og gir den varme, gode kaldkrigsthrillerfølelsen.

John Williams var opptatt med en viss stjernekrigsfilm. Det ble Thomas Newman som fikk jobben med å lage musikken til Bridge of Spies, som er hans første for Spielberg, men garantert ikke blir hans siste – håper jeg! Musikken er verdt å lytte til separat, så stemningskapende og involverende var de mange flotte temaene til filmen. Innkjøp av soundtracket står på min liste.

Det Spielberg gjør med Bridge of Spies er å vise at vår egen nære historie har mer spenning og nerve enn de fleste oppdiktede historier. For meg gikk filmen rett i hjertet. Den fortalte meg noe viktig – nemlig hvor riktig det er å stå opp for hva man tror på og hvor godt det faktisk er å være et sannferdig og ekte menneske. Det er også en fortelling om hvordan siviliserte mennesker faktisk kan og bør respektere hverandre, tross ulike syn på livet og samfunnet. Og spillet som utøves i Bridge of Spies er mesterlig, mye mer kløktig og nervepirrende enn en actionsekvens vi har sett hundrevis av ganger før.

Det er litt over to historietimer som er viktige fordi de belyser et for mange ukjent drama fra den kalde krigen, som også skjedde på et tidspunkt da det hele gikk fra vondt til verre i forholdet mellom daværende Sovjetunionen og Amerika. En voksen seers visshet om hva som ville skje gjør at alvoret bak trer enda tydeligere frem i dramatiseringen.

Bridge of Spies er den beste «agentfilmen» på år og dag. Det er deilig å se en film som baserer seg på dialog og ekte spenning fremfor action uten mål og mening. Gled deg også til en spektakulær flyscene.

Siden vi her snakker om en regissør som aldri leverer dårlige filmer, er det gledelig å fastslå at han her er på nivå med tidligere toppfilmer som Schindler’s List (1993) og Saving Private Ryan (1998).

Stor takk til SF Kino Ski for presseadgang. Dette er KINOMAGASINETs lokalkino.