Anmeldelse: Castlevania: Nocturne: sesong 1

Klarer Castlevania: Nocturne å fortsette den høye kvaliteten som den originale Castlevania-serien satt?

(Undertegnede har ikke spilt noen av Castlevania-spillene, men er litt kjent med verdnen og karakterene fra media og slåssespillet Super Smash Bros. Ultimate. Jeg vurderer serien hovedsakelig utifra hvor underholdende uten å vite hvor mye som går imot bakgrunnshistorie fra spillene).

Castlevania er tilbake på Netflix! Det er bare to år siden den originale animerte adaptasjonen av Konamis kjente spillserie med samme navn, men dæven døtte så godt det er å være tilbake i denne gotiske mørke verden.

Historien fortsetter flere hundre år etter eventyrene til Trevor Belmont, Sypha Belnades og Alucard i forrige serie. Dette blir referert til litt her og der, men serien er fortsatt veldig selvstendig så nye seere slipper å bli forvirret.

Narrativet foregår rundt den franske revolusjonen og mens den går sin gang kommer det en gruppe vampyrer til Frankrike. De har ingen side i revolusjonen. De vil bare ha innbyggernes blod. Samt også forandre noen av dem til skumle nattskapninger i alle slags rare fasonger.

I det store å det hele er dette et ganske enkelt narrativ, men senere, uten å si for mye, utvider det seg og bygger opp verdnen mer. Både ved familierelasjoner, vennskap og andre mystiske ting som tilfeldigvis skjer. Dette er med på å øke spenningen i historien og gi oss seere en større grunn til å bry oss.

Animasjonsstilen er ca. samme som i den originale serien. Det har fortsatt mye blod og animert gørr. Flere av actionscene ser også ekstra tøffe ut. Da generelt pga. de forskjellige fargekombinasjonene med illustrering av magi, våpen og mer til.

Men det var også noen generelt vakre bilder innimellom, noe den forrige serien også hadde en god del av. Det beste eksempelet er nok den skjønne soloppgangen etter en tøff kamp mot visse vampyrer. Fargene traff meget godt og lagde dermed et vakkert kunstverk. Det eneste jeg vil kritisere serien stil for er vel det at jeg gjerne ville likt flere vakre bilder. Kanskje noe for sesong 2?

I forrige serien var hovedrollen Trevor Belmont, med stemmen til Richard Armitage alias Thorin Oakenshield fra Hobbiten-filmene. I Castlevania: Nocturne, møter vi derimot unge Richter Belmont som har stemmen til den mindre kjente Edward Bluemel fra Killing Eve. Han gjør en meget god jobb med å fylle de store skoene og får flere følelsesrike øyeblikk som blir herlige og meget rørende å se på.

Vi blir også kjent med hans stefamilie bestående av Tera, med stemmen til Nastassja Kinski og hans stesøster Maria Renard med stemmen til Pixie Davies. I tillegg utvides laget med Annette, med stemmen til Thuso Mbedu, og Edouard med stemmen til Sydney James Harcourt. De er alle meget interessante personer som blir mer og mer fengslende jo mer vi får vite om bakgrunnen deres. Her hjelper det også at stemmeskuespillerne er ekstremt dyktige i disse rollene.

Serien har også flere herlige biroller. Blant dem finner vi stemmene til Zahn McClarnon, Sophie Skelton, Aaron Neil, Benjamin Plessala, Franka Potente, Elarica Johnson, Iain Glen og James Callis.

Som jeg nevnte tidligere har denne serien også noen tøffe actionscener. Forgjengeren var også kjent for det og den nye serien fortsetter tradisjonen. Eller noe av det i begynnelsen var kanskje litt mer ok, men jo lengre vi kom inn i sesong, jo større, tøffere og mer kreative ble kampene.

Alt i alt var det ekstremt gøy å være tilbake i Castlevania-verdenen og jeg gleder meg til mer. Men hvis du gjerne skulle hatt mer fordi du ikke klarer å vente på sesong to så har du jo også forgjengeren. En spektakulær animert spilladaptasjon som lett klarte å trollbinde meg gjennom de 4 sesongene med til sammen 32 episoder. God fornøyelse!