Anmeldelse: Chappie

Norsk filmplakat for Chappie. På sensommeren er filmen klar på videomarkedet.

Regissøren av District 9 og Elysium får deg til å le, gråte og tenke i filmen om politiroboten Chappie.

Chappie foregår i Johannesburg i Sør-Afrika og har to fortellerstemmer. Den ene følger det virkelige bandet Die Antwoord, som består av Yolandi Visser og Ninja, samt Yankie (America), spilt av Jose Pablo Cantillo. De er gangstere på laveste nivå, som drømmer om å gjøre et stort brekk og hevde seg overfor sin brutale boss, Hippo (Brandon Auret) som de skylder 20 millioner rand etter et mislykket ran.

Det andre historieforløpet handler om industrigiganten Tetra Vaal, som regissør Neill Blomkamp lagde en kortfilm om i 2004 og dermed la grunnlaget for Chappie. Tetra Vaal produserer politiroboter: Speidere – enkle, menneskelignende maskiner som lett kan repareres når de går i stykker, og den fryktinngytende Elgen (Moose), som i større grad er et militært våpen, en flyvende våpenplattform som det kun finnes en prototype av. Ansvarlig for Speiderne er Deon Wilson (Dev Patel kjent fra Slumdog Millionaire), mens ekssoldaten Vincent Moore (Hugh Jackman) leder Elg-prosjektet. På toppen sitter sjefen, Michelle Bradley, som blir spilt av Sigourney Weaver, et interessant valg siden Neill Blomkamp er utpekt til å lage neste Alien-film.

Som i alle bøker og filmer vil disse to historieforløpene smelte sammen, men bare så det er sagt først som sist: Chappie er ingen ny RoboCop. Det er mange likhetstrekk, ja. Men Chappie går sine egne veier. Jeg vil vel si at filmen mest av alt minner meg om Masamune Shirows Ghost in the Shell, hvor politiet bruker roboter i kampen mot kriminalitet, og én kunstig intelligens går langt utover sine programmerte grenser. Regissøren er for øvrig en stor fan av manga (grafiske romaner), noe som er tydelig av Chappies antenner på hodet, som er direkte inspirert av skikkelsen Briareos i mangaen Appleseed fra samme forfatter.

Jeg var så heldig å få se Chappie i sal tre på Aurora kino Fokus i Tromsø, hvor de har fabelaktig god lyd, og jeg ble imponert over produksjonskvaliteten på filmen.

Lydbildet er meget høyoppløst og godt sammensatt, med tradisjonell, heseblesende actionmusikk i dramatiske scener, punktert av Die Antwoords surrealistiske rap-rave. Filmen er skutt i digital 4K og er således en fryd for øyet. Det er også tydelig at Blomkamps hovedmedium er det visuelle. Hans bakgrunn er tross alt innen 3D-effekter. Spesielt er han ekspert i å få datagenererte elementer til å smelte sømløst inn i en virkelig verden, og gjerne inn i baksiden av samfunnet, som slummen i Johannesburg. Vi kjenner også igjen den ubarberte råskapen i actionsekvensene vi opplevde mye av i District 9 og Elysium. Blomkamp får det til å se ekte ut, det skal han ha.

Filmen dreier seg mye om motsetninger i samfunnet. Rik mot fattig. Undertrykkerne mot de undertrykkede. Politiet mot gangsterne. Det menneskelige mot det umenneskelige. Og det er Deon – hvis Speider-prosjekt er en suksess, mot Vincent – hvis Elg-prosjekt blir kansellert.

Spesielt synes jeg de to skuespillerne Dev Patel og Hugh Jackman gjør glimrende roller som fiender. Det er den frustrerte vitenskapsmannen mot den fanatiske ekssoldaten som barker sammen så gnistene står. Det er herlig å se på. Overrasket var jeg også over Yolandi og Ninja, som slett ikke gjorde det dårlig i sin skuespillerdebut.

Men mest av alt er det Chappie – i Sharlto Copleys skikkelse – som gjør det aller best. Enten det er datagrafikk, dukkespill eller mann-i-drakt, får han til et kroppsspråk og en personlighet som er til å falle i staver av. Dette forsterker det morsomme i denne mockumentaren og gjør at det er en actionkomedie med sci-fi-elementer, og ikke en sci-fi-film med morsomme øyeblikk. Derfor får filmen en sterk femmer, for man forelsker seg litt i den stakkarslige Chappie der han går fra å være en nervøs C-3PO til å bli noe helt annet.

Takk til Aurora kino Fokus i Tromsø for visningen!