Anmeldelse: Chicken Run

Chicken Run, eller Flukten fra Hønsegården som den sikkert er bedre kjent her til lands, er en høne det er verd å plukke fram for gjensyn.

Dette er et herlig stykke stop-motion familiefilm som 20 år senere er like morsom og underholdende som den var da den var ny.

Hønen Ginger (Julia Sawalha) er leder for en gruppe høns som bor i en kyllingfarm. De bedriver dagene med å legge egg og bedrive fluktforsøk. Faktisk er de veldig drevne på sistnevnte, for Ginger tørster etter frihet. Dessuten blir de som ikke klarer å legge nok egg spist av den ondskapsfulle Mrs. Tweedy (Miranda Richardson) og den ikke veldig skarpe Mr. Tweedy (Tony Haygarth).

Mrs. Tweedy er lei av dårlig fortjeneste og repetitivt arbeid, men en dag oppdager hun et magasin som selger en maskin for produksjon av hønsepai, og Mrs. Tweedy kan høre myntene klirre. Samtidig ramler hanen Rocky (Mel Gibson) inn i hønsefarmen. Rocky er på rømmen fra sirkuset sitt, og hønene går med på å gjemme han mot at han lærer den å fly, helst før maskinen står klar.

Chicken Run er den første langfilmen laget av britiske Aardman Animation Studios. De inngikk en avtale med Dreamworks hvor Aardman laget film og Dreamworks hjalp å finansiere og distribuere dem. Denne unionen produserte to filmer til, Wallace & Gromit – Curse of the Weere-Rabbit (2005) og Flushed Away (2006). Etter oppløsningen av Dreamworks-samarbeidet har Aardman laget den svært populære serien og filmen om Shaun the Sheep (Sauen Shaun), Pirates! Band of Missfits (2012) og nylig Early Man (2018). Aardman har med andre ord gjort mye for animert familiefilm de siste 20 årene, både stop-motion og dataanimasjon, men Chicken Run var altså deres første helaftens film, og den holder seg godt.

Filmen åpner med en fantastisk montasje med alle de kreative fluktforsøkene hønene finner på. Det hele er fortalt uten dialog og driver fram hvor drevne hønene er i å nå sitt store mål. Regissør Nick Park og Peter Lord får virkelig vist sitt talent for energisk audiovisuell historiefortelling her. Slik åpner man en spenningsfilm for barn og voksne. Karakterene blir presentert og definert på spennende og morsomt vis. Åpningen setter standarden for resten av filmen. Chicken Run var en stor suksess på kino og det er ikke vanskelig å tenke seg hvorfor. Den er dundrende godt fortalt fra start til slutt.

Humoren er en smart miks av visuelle gags og tørr britisk humor. Det fungerer svært godt, og har ikke den slitsomme tonen amerikanske animasjonsfilmer ofte har. Historien blir fortalt på veldig organisk vis og vi får nok tid sammen med Ginger til å sympatisere med saken hennes før handlingen tar av. Mrs. Tweedy er også godt definert i hennes kyniske ondskap. Paimaskinen er en effektiv tikkende klokke som gir tredje akt en sterk nerve.

Stemmeskuespillet er svært godt enten du ser den engelske eller norske versjonen. Personlig anbefaler jeg den engelske, for det er en del gags som forsvinner i oversettelsen. Mel Gibson er god som Rocky. Det er synd han senere mistet sitt gode rykte (og hode), for hans sjarme er smittende. De andre skuespillerne gjør også gode roller. De snakker en herlig miks av britiske aksenter. Dette gir dem et særpreg som sjarmerer. Julia Sawalha gjør Ginger til en effektiv protagonist med sin energi og urokkelige frihetstørst. Lynn Ferguson er spesielt minneverdig som den skotske (nordlandske på norsk) hønen Mac, som med sin tykke aksang sliter med å gjøre seg forstått ovenfor amerikanske Rocky.

Jeg tør påstå at det beste med hele filmen ikke er den utrolige animasjonen eller det gode stemmeskuespillet, men den utrolig fengende og energiske musikken av Harry Gregson Williams. Det er vanskelig å ikke la seg engasjere i hønenes frihetskamp når den er krydret med slik flott musikk. Filmmusikk blir ikke stort bedre en dette. Harry komponerte et tema i John Williams kvalitet. Det er en klisje, men de lager dem ikke slik lenger.

Det som filmen sliter litt med, og som trekker litt ned, er kjærlighetshistorien. Den er ikke dårlig fortalt eller fremført, men den blir ikke skikkelig troverdig eller identifiserbar når karakterene ser så snåle ut. De er tross alt plastelinakyllinger, og forsøkene på romantikk blir faktisk litt pinlige. Det er heller ikke tid nok til å utgrunne den skikkelig, så den føles som påtvunget Disney-romantikk som kanskje kunne vært gjort annerledes.

Tross dette er Chicken Run uhyre effektiv stop-motion moro som har tålt tidens tann. Denne sjarmperlen er verdt gjensynet.

Om-Blu-ray-utgaven:

Chicken Run kommer i et standard tynt Blu-ray omslag levert av Universal.  Omslaget er overaskende kjedelig utformet i sammenligning med det originale DVD-omslaget. Rocky flygende og poserende i forgrunnen med Ginger og andre høns dånende i bakgrunnen gir ikke mye assosiasjoner til handlingen i filmen. DVD-omslaget på sin side var basert på kinoplakaten og forteller alt du trenger å vite med Rocky og Ginger løpende mot forgrunnen med hønsefarmen og de ondskapsfulle Mrs. Og Mr. Tweedy overhengende i bakgrunnen. Slik lager du en engasjerende plakat. Chicken Runs Blu-ray omslag er tamt og kjedelig i sammenligning.

Dette er en Universal-disk, så menyen har symboler i stedet for tekst. En skulle tro de hadde lært leksa si til nå. Du kan faktisk bestemme om du vil hoppe rett til filmen når Universal logoen spilles i starten. Dette er en finfin funksjon som jeg gjerne vil se mer til.

Foruten den engelske originalsporet er filmen dubbet på dansk, engelsk, finsk, norsk og svensk.

Tekst finnes på dansk, finsk, norsk, svensk og engelsk.

Bilde:

Jeg sammenlignet med den gamle DVD-utgaven, og kan konstatere at dette er samme overføringen. Filmen er med andre ord ikke blitt overført på nytt til denne Blu-ray utgaven. Jeg kunne faktisk ikke se veldig stor forskjell på den gamle DVD-utgaven og denne nye Blu-ray-en rent bortsett fra hoppet i oppløsning, men det sier mer om hvor god DVD-utgaven var og ikke nødvendig vis hvor dårlig denne Blu-ray utgaven er.

Filmen bærer preg av å være 20 år gammel stop-motion. Bildet er ikke helt stabilt, og det er et godt lag korn og rusk i det også. Dette gir filmen et organisk preg som ikke finnes i dataanimasjon. Fargene er ikke så sterke som moderne animasjonsfilmer. Sortnivået er blekkaktig og hvitnivået er mykt.

Selv om dette er den samme gamle overføringen så gjør 1080p oppløsningen den godt. Fargene er mer stabile og detaljene er skarpere. En ny overføring ville nok rettet de aldersrelaterte problemene, men det kommer nok ikke til å skje. Det koster penger Universal ikke gidder bruke på en halv-glemt katalogtittel. Til tross for negativene er Chicken Run en visuell nytelse som ser flott ut på Blu-ray, men det kunne utvilsomt sett bedre ut.

Lyd:

Lyden er i 5.1 for både den norske og engelske talen og bærer ikke preg av 20 år. Spesielt den energiske musikken høres aldeles nydelig ut. Lydeffektene er glassklare og det samme gjelder dialogen. De norske stemmene er ikke like godt integrert som de engelske, men dette er typisk. Chicken Run høres nydelig ut på Blu-ray.

Bonus:

Disken inneholder en fin ekstrapakke. Ikke alt er med fra DVD-utgaven, men det som teller er her.

Paultry in Motion er en finfin bakomdokumentar på 20 minutter produsert for TV. Alle involverte er intervjuet, men i typisk TV-spesial stil klippes det konstant til liksom korresponderende klipp fra filmen. Det hele er litt masete og fokusert på å selge filmen, men vi får møtt alle som er involverte, og de kommer med noen fine kommentarer. Her må vi ta det gode med det vonde. Denne dokumentaren er verd titten.

The Hatching of Chicken Run er også en bakomdokumentar. Denne varer i 15 minutter og fokuserer på hvordan filmskaperne endte opp med å lage Chicken Run. Denne er også TV-orientert med mange de samme klippene fra filmen spredd innimellom intervjuer. Likte du Paultry in Motion så kan du kikke på denne også.

Kommentarspor med regissør Peter Lord og Nick Park. De snakker tørt og monotont, men de har mange historier å fortelle. Digger du filmen bør du lytte til dette sporet.