Anmeldelse: Cobra Kai Sesong 3

Nå som Cobra Kai har funnet sitt hjem på Netflix med en ny sesong, fortsetter den episke reisen videre for å vise hvilken dojo som er best. 

YouTube Premium mistet en god serie med Cobra Kai når Netflix var villig til å betale mer for den nye sesongen. Sesong 3 fortsetter den allerede veldig spennende serien, og presenterer en historie som hever dette universet til nye høyder. 

Samtidig trekker de frem flere gamle karakterer og elementer fra filmene, ikke bare den originale, men også fra The Karate Kid II og III (mest fra II). Dette er noe som de behandler med kjærlighet. Jeg gleder meg til neste sesong hvor det virker som om de skal dra inn enda mer. 

Visuelt ser denne sesongen rå ut. Det er ikke helt på cinematisk nivå ennå, men det er mange bilder som gjerne kunne ha sett bra ut også på et større lerret. Man kan ennå se litt hvordan det egentlig var laget for YouTube, men det passer bra hos Netflix og de vil nok øke det visuelle budsjettet for neste sesong.

Rivaleriet mellom de forskjellige dojoene er nå større enn noen gang og derfor enda mer spennende enn tidligere sesonger. Dette utvider karakterer som Johnny Lawrence og Daniel LaRusso sitt rivaleri til noe dypere og mer menneskelig. Her gjør William Zabka (Lawrence) og Ralph Macchio (LaRusso) fremragende skuespill som de ikoniske karakterene.

 

Daniel LaRusso’s kone Amanda er en spennende og sjarmerende del av serien og kommer ofte med masse morsomme kommentarer. Courtney Henggeler gjør dyktig skuespill som en mor som ofte må passe på både de store og små barna sine.

Deres kamp mot Kreese blir også dypere begrunnet. John Kreese blir en større karakter i denne sesongen, det er spennende å få vite mer om hans fortid og hvordan det har påvirket han. Martin Kove gjør fryktinngytende bra skuespill og Barrett Carnahan legger mer lag til ham med å spille en utmerket yngre versjon.

Actionscenene som flere av skuespillerne er med i er spennende koreografert og elektrifiserende å se på. Ja, det blir noe overglorifiserende til tider, men aldri til nivået hvor det handler mer om volden enn de som gjør den. Musikken er fantastisk, og forsterker stemningen.

De yngre karakterene blir også utforsket dypere og mer realistisk, noen bedre enn andre. Xolo Maridueña viser en sårbar og gjenkjennelig Miguel Diaz som har det vondt, men likevel slåss videre. Mary Mouser gir en god dramatisk rolle som viser en Samantha LaRusso som virkelig hjemsøkes av frykt. 

Tanner Buchanan sin historie som Robby Keene er dessverre litt vel typisk mørk og sint, med lite karakterutvikling utenom det. Det er synd, for Buchanan har vært en kjempegod skuespiller i de to tidligere sesongene. Han kunne sikkert lagt flere nyanser til rollen om han fikk lov. 

Jacob Bertrand (Hawk) og Gianni Decenzo (Demitri) har god kjemi med hverandre, og har et gjennomgående rivaleri, som likevel oftest virker irriterende pga. hvordan det blir illustrert. Det skal sies at jeg liker karakterene, men deres interaksjon i denne sesongen var ikke alltid like spennende. Men dette bedret seg mer mot slutten av serien, uten at jeg skal si hvordan.

Dette linker også inn til et annet problem jeg har med serien. Nemlig litt mye tenåringsdrama. Serien har hatt mye av dette før, og selv om det er mindre her, er det fortsatt visse sekvenser som involverer litt vel mye bølling og intriger. Det er greit innimellom, men i serier som denne blir det litt mye.

Det blir spennende å se hvor serien bringes videre i sesong 4 som ifølge manusforfatternes tvitring kommer allerede neste år, 2022. De har også sagt at det er mulighet for at den kommer i løpet av i år, men at det kommer an på hvor fort de blir ferdig. Foreløpig er sesong 3 den beste hittil, selv om den hadde sine fall og det kan virke som om neste blir bare bedre. Mens du venter så er det kanskje lurt å se opp igjen Karate Kid-filmene på nytt, for det blir nok flere referanser til dem neste gang. Med det ønsker jeg dere en god dag videre og: “Strike First, Strike Hard, No Mercy!”