Anmeldelse: Creed – The Legacy of Rocky

KINOMAGASINETs Fredrik Olsen Hagstrøm er svært overbevist og gir et sterkt terningkast fem til Creed - The Legacy of Rocky.

Det er en ren nytelse å se den foreløpig siste filmen i sagaen om Rocky Balboa. Den unge regissøren Ryan Coogler leverer her et mesterlig stykke drama, med en hardtslående kraft både i og utenfor ringen.

La deg ikke lure av tittelen på denne filmen!

Creed er like mye en fortelling om Rocky Balboa og hans liv etter gigantsuksessen som The Italian Stallion, the Man from Philadelphia, som hovedpersonen selv.

Rocky-eventyret begynte, som de fleste vet, i 1976, da Stallone fikk sitt absolutte gjennombrudd den første Rocky-filmen. Hans egen idé, som han fikk laget mot alle odds!

Den ble premiert med tre Oscar-statuetter, beste film (Irwin Winkler, Robert Chartoff), beste regissør (John G. Avildsen) og beste manus (Richard Halsey, Scott Conrad). Den satte standarden for alle bokserelaterte filmer, og Stallone fikk surfe videre på denne bølgen i de fem oppfølgerne i årene som kom.

Filmen Creed er dedikert tidligere Rocky-produsent Robert Chartoff, som ble 81 år gammel og døde i juni 2015.

Filmens handling starter tilbake i 1998. Vi blir da introdusert for Adonis Johnson, den foreløpig ukjente sønn av legenden Apollo Creed. Adonis tilbringer mange år av sitt tidlige liv i et statlig barnehjem, hvor han stadig roter seg opp i slagsmål. Det å slåss ligger nok i genene hans.

Adonis kjente aldri sin far, som døde da han var liten. Han blir nå reddet fra sin trøblete barndom og adoptert av Apollos enke, Mary Anne. Inspirert av sin far fortsetter Adonis sin karriere innen boksing, men han ønsker å klare seg selv og nekter først å bruke det kjente etternavnet Creed. Han er lenge sin egen trener, men ønsker å videreutvikle seg i ringen og dermed føler han en trang til å si opp jobben.

Adonis flytter hjemmefra for å oppsøke Philadelphia og byens store helt Rocky Balboa, for å be på sine knær for å få ham som trener. Balboa er sliten, og tilbringer sine eldre dager som restauranteier i sin hjemby. Denne har han ikke overaskende kalt Adrian’s, etablert i 1995.

Etter mye om og men aksepterer Rocky oppdraget, og selv om hans karriere i ringen for lengst er over, ser han en mulighet til å skyve Adonis ut i farens fotspor. Dermed er det hele i gang, og kamper kan organiseres med Rockys samtykke.

Creed er en intens fysisk film, ikke bare i ringen. Filmen er fylt av mengder av smaker og teksturer, med bokse-gymets atmosfære og harmoni, i en by bestående av stål, asfalt og sten.

Den fysiske utholdenheten og den søte romansen er sterk i forholdet mellom Adonis og nabojenta Bianca (Tessa Thompson), en sangerinne som nettopp har startet sin musikalske karriere i Philadelphias scenemiljø, og som står overfor en medisinsk krise i form av svekkende hørsel. På lik linje med Adonis forsøker hun å bygge opp sin karriere profesjonelt. Jeg skal ikke røpe hele historien, men regissør Coogler viser oss en gode og klare fortelling.

Coogler fanger magisk øyeblikk der den unge Creeds ferdes fra garderoben, gjennom folkemengden og inn i ringen, opptil hans hjørne for så å motta dommerens instrukser i midten av ringen.

Kameraet beveges elegant av Maryse Alberti, godt instruert av Coogler, og viser magiske øyeblikk av transformasjonen fra forberedelse til gjennomføring, og fra Creeds nær amatørstatus til å bli en ekte, profesjonell bokser.

Prestasjonsmessig briljerer både Michael B. Jordan og Sylvester Stallone i denne filmen, på hver sin særegne måte. Jordan leverer varene og gir alt i Adonis karakter ved å skjerpe sitt sinn så vel som sin veltrente kropp, og hans søken om å bli profesjonell ved hjelp av en erfaren lærer, driver hele filmen.

Som Rocky Balboa, leverer Stallone den andre siden av denne søken. Gjennom sin egen følelse av disiplin og viljestyrke, bestiger han fjell bare for å finne den andre siden. Han har ikke lenger noe å gjøre med denne brutale bokseverden, hvor han en gang fikk sitt liv tilbake, for så å nesten miste det igjen.

Selv om det tar omtrent 20 minutter før Stallone gjør sin fremtreden i Creed, er det vel verdt ventingen. Rocky er nå en gammel sliten mann, og påført mye skader og slitasje, men karakteren blir ikke merkelig og rar av den grunn. Hans prestasjon og rolletolkning, som også nylig ga ham en velfortjent Golden Globe pris for beste mannlige birolle, er et klimaks av alt Stallone har betydd for publikum gjennom de siste 40 år på det store lerretet.

Musikken, flott komponert av svenske 31-åringen Ludwig Göransson (We’re the Millers, New Girl), bidrar til at den totale opplevelsen blir meget tilfredsstillende hele filmen igjennom. Med flere hint underveis, bygges den oppunder det fantastiske Rocky-temaet flere ganger, før selve høydepunktet nås til slutt.

Typisk for slike filmer er de energiske, og til tider overdrevne, tittelkampene som fylles med bloddryppende sekvenser og harde fall mot bakken. Men hva hadde en boksefilm være uten et skikkelig smell? Svaret er klart og tydelig, ingenting!

Etter å ha sett alle de tidligere Rocky-filmene gjentatte ganger var Creed et meget hyggelig kapittel som denne gangen bringer vår alles kjære boksehelt tilbake, dog utenfor ringen. Sist så vi ham slik i Rocky V, som sagaen i utgangspunktet fint kunne vært foruten.

Etter å ha sett Creed, med en helt fantastisk avslutningssekvens, sitter man igjen med glede, iver og en liten klump i halsen etter 138 minutter i kinosetet. Med andre ord, jeg vil trygt anbefale denne filmen, enten man er fan av Rocky-franchisen eller ikke.

Stor takk til SF Kino Sarpsborg for pressevisning.