Anmeldelse: Damsel (Netflix)

Damsel er et forutsigbart, men spennende blikk på de kjente gamle eventyrene som også gir god kritikk til mange av dem.

Handlingen i seg selv bygges opp godt. Damsel tar seg god tid til å bygge opp hele situasjonen. For noen vil nok den kanskje gå litt for tregt. På den andre siden er det spennende å se denne siden av slike gammeldagse eventyr. Skal vi virkelig tenke oss at alle eventyrverdenene involverer prinser som redder jomfruer i nød? Og at prinsen kommer fra en ærefull kongefamilie?

Historien gir en stemning som er både litt ekkel og mystisk. Litt etter litt får vi se det større narrativet og det lager meget god spenning i filmen. Det er forsåvidt noe forutsigbart til tider, historiestrukturen er jo veldig kjent og gjort mye fra før. Likevel kjedet jeg meg ikke gjennom de nesten to timene.

Samtidig får vi et spennende landskap både ut i form av skjønn natur og en mørk grotte. Netflix-produksjoner kan til tider føles billige ut, men her var det annerledes. I likhet med seriene Shadow and Bone og The Sandman, har Netflix her en verden som føles både praktfull og levende ut. Naturen er skjønn og gir god grunn til å drømme seg bort i denne fabelaktige verden.

Grotten som en god del av filmen foregår i føles også veldig ekte ut. Joda, det er noen ganger man kanskje kan se gjennom effektene. Men så å si gjennom hele filmen føltes dette ut som en troverdig hule.

Siden jeg har nevnt effekter har også filmen en drage som ser veldig bra ut. Kan nok ikke rangeres oppe med filmdrager som Smaug i Hobbiten-filmene og flere i Harry Potter, men ser likevel veldig livaktig, tøff og skummel ut.

Millie Bobby Brown spiller tittelrollen, en damsel eller på norsk, en jomfru som heter Elodie Bayford. Brown gir et godt grunnlag for oss å leve oss inn i dette. Hennes rolle gir en følelse av at ja, det var sånn folk var på den tiden. Samtidig kan man godt se at hennes skuespill har blitt mange ganger bedre siden hun startet i Stranger Things. Først den fantastiske debuten med Eleven, så lillesøstera til Sherlock i Enola Holmes-filmene. Nå er hun en veldig tøff jomfru som gir god Mulan-energi. Kan være denne rollen kan være med å inspirere flere unge jenter.

Filmen har også stjerneskuespillere som Ray Winstone, Angela Bassett og Robin Wright. Alle gjør en meget dyktig innsats og setter godt preg på filmens handling. Spesielt Basset gir historien ekstra tyngde når vi gjennom henne ser det større mørke her. Wright derimot er litt for lite med. Hun er en god skurk, men blir litt vel lett bygget opp. Her kunne det vært fint med mer detaljer til den skumle skurken, men føles litt vel tynn opp i det.

Jeg vil også gi en hyllest til filmens brillante biroller. Blant dem finner vi Brooke Carter, Nick Robinson, Nicole Joseph, Patrice Naiambana, Ezra Faroque Khan, Tasha Lim, Brogan Mcfarlane, Sonya Nisa, Esther Odumade, Margarita Ren, Eloise Shephard Taylor, Szofia Sallia, Matt Slack og Shohreh Aghdashloo.

Filmen har også mye tøff action, da for det meste i hulen. Mye av det er gjennomført med bra studentarbeid og spennende kameraføring. Samtidig imponerer Brown med å ta flere av stuntene selv. Og den siste actionscenen ga faktisk litt kinofølelse. Det eneste jeg kan kritisere for er at den ene klatrescenen kan virke litt vel dataspill-aktig med hvordan Brown skal klatre i den scenen.

David Flemmings musikk ga en god melodiøs og eventyrlig atmosfære. Samtidig er det mange gode øyeblikk hvor musikken både legger til mer ved handlingen og gir gode frampek til senere i historien.