Anmeldelse: Dawn of the Planet of the Apes

Caesar spilt av Andy Serkis. Takket være digital teknologi blir animasjonen svært virkelighetstro. Foto: Twentieth Century Fox Norway.

Kampen mellom aper og mennesker fortsetter i en mer nervepirrende stil enn noen gang. Regissør Matt Reeves kan notere seg en suksessoppfølger i den nye Apeplaneten-filmserien.

I 1963 skrev franske Pierre Boulle romanen La planète des singes, som oversatt til engelsk først het Monkey Planet, så Planet of the Apes.

At den like etter ble utgitt i England og USA sier noe om inntrykket den gjorde, og allerede i 1968 kom filmen Planet of the Apes Charlton Heston fikk da hovedrollen. Suksessen ble et faktum og det kom om hele fire oppfølgerfilmer i perioden frem til 1973, og deretter to TV-serier – en i 1974 med ekte skuespillere og en i 1975 som tegnefilm.

Et gjenopplivingsforsøk av konseptet ble satt i gang i 2001, hvor regissør Tim Burton fikk roret. Men mottakelsen ble stort sett negativ og ideen lå på is frem til Rise of the Planet of the Apes ti år senere.

Nå er vi landet på oppfølgeren Dawn of the Planet of the Apes og regissørskifte med Matt Reeves, kjent fra å ha skapt Felicity (1998) og The Yards (2000). Han har også ført over Keri Russell i den kvinnelige menneskelige hovedrollen (som Ellie) og dermed i samme funksjon som i Felicity.

James Franco, som var et godt tillegg i forrige film, er droppet langs veien. Planen var at han skulle ha en mindre rolle i denne omgang. Men etter at regissøren ble byttet ut falt også den beslutningen i grus. Dog er det en viktig scene i filmen hvor Francos rollefigur får en viktig hyllest.

Selv beslutningen om en ny filmskaper på banen var også noe snodig. Rupert Wyatt som laget forgjengeren, er jo nettopp den som kan beæres med suksessen for å få konseptet tilbake på beina. Filmsiden Deadline skriver at det har noe med at han ikke følte seg komfortabel med å gjennomføre prosjektet ila. den korte tiden som var til rådighet.

I en tid som kritiseres for manglende innovasjon og strømmer av «reboots», er det interessant å vurdere om apene fortsatt har driv i seg. Et ankepunkt er jo at filmskaperne spiller på en idé som allerede har hatt suksess.

Endringen i nyere tid skjer ved at publikum mottar en oppdatert og mer samtidsvennlig versjon. Det er nok ikke få som skremmes bort fra sekstitallets effektbruk og kostymevalg. Dermed kan man argumentere for at reboots fortsatt har en viktig rolle, og at det allikevel kreves ny kreativitet og forandring for å få et oppdatert produkt.

Prislappen på Dawn of the Planet of the Apes ligger på drøye 170 millioner dollar. Dette er jo ikke så langt unna Transformers som toppet 210. Penger betyr jo som kjent ikke alt og dette er ikke en uvanlig høy kostnadsbruk, men det sier allikevel noe om mengden ressurser som settes inn.

Og effektene er virkelig noe å imponere seg over når det gjelder Dawn of the Planet of the Apes. CGI (Computer-generated imagery) ved dette tilfellet inkluderer apene, men også en rekke bjørner og hester er blitt animerte.

For å fange «apene» digitalt brukte man mennesker med «motion capture suits». I motsetning til forrige film er det større bruk av utendørsscener. Hovedrolleinnehaver Andy Serkis kommenterte at å filme utedørs i disse draktene gjorde dem så svette og stinkende at skuespillerne nesten ikke turte å gå nær andre folk etterpå.

Effektene er så gode at grensen mellom virkelighet og ikke blir nesten tåkete. Apene er tegnet nær perfeksjon og hver karakter har unike trekk ved seg. Filmskaperne har tenkt ut kreative måter å skille mellom de hårete typene. Det som også slår en allerede innen de første minuttene er hvordan regissøren skaper interaksjon uten verbale uttrykk. Apene kommuniserer gjennom tegnspråk. Dette bygger opp under opplevelsen av et «dyrerike». Vi får også se en slags bru mellom originalfilmen og denne, i forhold til apenes bruk av hester, våpen og kommunikasjon via skrift- og talespråk på engelsk.

San Fransisco er også blitt lagt til øde og vi er vitner til en post-apokalyptisk verden. Et ikke ukjent tema for fiksjonsuniverser, et felles mareritt som det er for menneskeheten. Apeviruset, som er menneskeskapt, har fjernet større deler av befolkningen og synet som møter oss er forlatte gater, overgrodde bygninger og bilvrak. Det tilbringes litt for lite tid på akkurat dette emnet til at man virkelig lever seg inn i desperasjonen. Men rent bildemessig ser alt velbygd ut og byen er godt forandret fra liv og røre til tomhet.

Gary Oldman har rollen som Dreyfus, en av lederne for de overlevende. Han får nokså kort skjermtid, men blir allikevel en viktig brikke i konflikten mellom apene og gruppen hans. Jason Clarke, i hovedrollen som Malcolm, gir filmen tyngde. Han er forhandleren som klarer å vinne apenes velvilje. Vi får en karakter som vekker empatien for apene lik James Franco i den første filmen.

Kampscenene er også velbygde og her er det eksplosjoner som dundrer godt i salen. Noen kamper mot slutten når også episke høyder (du forstår det når du ser filmen) og her kameraperspektiver vel brukt. En av favorittscenene er med tanksen og perspektivdreiningen der.

For min del gleder jeg meg veldig til den planlagte oppfølgeren, som Fox har satt til 29. juli 2016.

Takk til SF Kino Moss for presseadgang.