Anmeldelse: De utrolige 2

Hvorfor er De utrolige 2 så UTROLIG bra?

Hva er det med denne filmen som gjør den til en av de beste Pixar-oppfølgerne og en av de beste Pixar-filmene generelt?

Det er nok av superheltfilmer der ute, så hva gjør at denne skiller seg ut?

Svaret er ganske enkelt: Familie.

Filmens emosjonelle kjerne ligger i hvordan den behandler familiebåndet mellom karakterene. Familie på godt og vondt. Det er det disse filmene faktisk handler om. Å akseptere familien sin. Uavhengig hvor teit de oppfører seg. All superheltaction er bare et pluss.

Det skal sies at jeg er en stor Pixar-fan så mitt utgangspunktet er å like denne filmen. Det finnes ingen dårlig Pixar- film i min verden, med unntak av Biler 2, men jo mindre man snakker om den jo bedre.

Pixar er inne i en god periode for tiden. De følelsemessige knyttnevene som er Coco (2017) og Insiden ut (2015) og de mye bedre enn forventede Biler 3 (2017) og Oppdrag Dory (2016). Den gode dinosaur (2015) var kanskje ikke blant de beste de har gjort, men den hadde sin sjarm og var en øvelse i fotorealistisk vann.

Disse filmene gjorde at jeg hadde ganske store forventninger til De utrolige 2. Når det er hele fjorten (!) år siden den forrige filmen, så håpet jeg at det var en grunn til at de ville lage en ny. At de hadde noe å si.

Når det kommer til Pixar-oppfølgere er det vel bare én serie som kan sies å være vellykket, ha gode filmer som den bygger videre på, og utbroderer naturlig videre på den originale filmen. Noe som skaper et naturlig neste ledd i samme historie. Det er Toy Story (1995). Toy Story 2 (1999) regnes som en av de beste oppfølgerne noensinne, og Toy Story 3 (2010) var et underholdende og naturlig sluttpunkt for en av de beste trilogiene i filmhistorien. I hvert fall frem til Toy Story 4 kommer. Sukk.

Kunne man forvente at De utrolige 2 ville føye seg inn i den typen oppfølgere? Nei, men HELDIGVIS er det nettopp det vi fikk. Om rett skal være rett vil De utrolige 2 stå like høyt om 20 år, som det Toy Story 2 gjør nå. For dette er en knakende god film, en emosjonell familiehistorie og heidundrandes action.

Som det kommer frem i trailerne, er mye av plottet satt til at Helen/Elastika får seg jobb med å fronte en organisasjon som vil bringe superheltene tilbake til samfunnet, mens Bob/Herr Utrolig må være hjemme med barna Dash og Violetta samt babyen Jack-Jack.

Dette tærer på manndommen hans og samtidig innser han at det å være hjemme med barna er ikke så lett som det ser ut til. Det er noe fint med hele dette opplegget.

For selv om han er frustrert og irritert, så prøver han ikke la det vises, og han prøver virkelig så godt han kan med å være den beste forelderen og den beste partneren han kan. Og det er så fint. Selv om han ikke klarer det helt optimalt.

Det er veldig deilig å se en superheltfilm hvor den emosjonelle delen treffer. Det er åpenbart at fokuset til filmen ikke er på action eller superheltakrobatikk.

Fokuset er på familien, og hvordan de forholder seg til hverandre. Alt fra hvordan et par krangler, men samtidig prøver å være på samme side når det kommer til barna sine, til jenta i puberteten som syns alt er flaut og vanskelig og må lære seg å akseptere seg selv og familien sin.

Det blir ganske emosjonelt til tider uten at det føles for mye. Det er ingen scener som kan måle seg med en viss scene i Coco, men det er heller mange øyeblikk som jeg kjente litt i magen. De føles som en ekte familie, og du blir fort engasjert i den minste ting.

«Men, jeg vil jo se superhelter og action! Ikke sippete familiedrama», sier du kanskje. Og det vil jeg påstå at du får. Det er absolutt mye god og kreativ action her. De er tross alt superhelter.

Det er jo nettopp på grunn av den emosjonelle kjernen at det funker så bra. Ingenting føles som action for actions skyld. Alt har en mening bak seg, og en grunn for å være der. Om det er for å sette på spissen familiekonflikter eller utvikle plottet. Action er det!

Musikken er også nydelig. Den er akkurat så spion og eventyraktig som den bør være. Den får blodet til å bruse, og putter filmen midt i sjangeren den hører hjemme.

Brad Bird, etter floppen din med Tomorrowland (2015), ønsker jeg deg velkommen tilbake til animasjonsverdenen og håper du blir her litt til.

En helt ufattelig god film, og en film som hører hjemme blant de beste av Pixar-filmene.