Anmeldelse: Deliver Us from Evil

Eric Bana prøver å løse mysterier på veggen. Foto: United International Pictures

Scott Derrickson har allerede en del erfaring når det gjelder å skremme. Men hans siste film lever ikke helt opp til forventningene.

Jeg elsker en god skrekkfilm. Det med å kjenne frysninger nedover ryggen blandet med nervepirrende stillheter. Spesielt merkbar blir følelsen på kino, det minner nesten om en berg-og-dalbane, hvor man vil av og på til samme tid.

Filmer som handler om eksorsisme er godt levert fra andre kanter tidligere. The Conjuring (2013) er et ferskt eksempel og den første Insidiuos (2010) var også god bygd opp.

Nå er det manusforfatter/regissør Scott Derrickson som står bak Deliver. Han er godt vant med sjanger og tema fra hans tidligere filmer The Exorcism of Emily Rose (2005) og Sinister (2012). Jerry Bruckheimers selskap står som produsent sammen med Screen Gems.

Deliver starter opp som et svært maskulint politiprosjekt. Allerede i introduksjonen følger vi solide Eric Bana og kollegaen spilt av Joel McHale. Det minner egentlig mer om en stereotypisk politifilm. Her har vi gutta som kalles inn når det blir for mye for kollegaene å takle.

Noe av ulempen med dette er jo at man fjerner maktforholdet mellom det onde/gode. Når man har en svak og uskyldig part, la oss si en forsvarsløs familie, så blir skrekkmomentet større, her er det motsatt. Armert med pumpehagle og skuddsikre vester, så har vel ikke det onde en sjans?

Joel McHale er kjent fra komiserien Community (2009) og har hatt en god del opptredener i kinofilmer i det siste. Det hjelper ikke at han har trent i månedsvis for å lære kampsport og knivgrep når karakteren er full av «one-liners». Komilinja er neppe et godt grep i denne sjangeren.

Det hjelper heller ikke at de store mysteriene røpes tidlig. Hva er egentlig det onde? Hvordan ser det ut? Slike spørsmål skal man få lure lenge på, for det er i det uvisse at man virkelig blir skremt. Det er faktisk her de sterkeste og mest skumle momentene kommer frem i Deliver. Når de velger den klassiske hjemmebanen med å titte under senga fremfor å bryte ned mistenkes dører.

Musikken er heller ikke så varierte Det er stort sett en dundrende undergrunnslåt, emosjonell strengemusikk og eller et innslag av Break On Through fra The Doors.

Jeg finner ikke helt min plass i denne kjappe, grafiske og actionfylte fortellingen om ondskap. I stedet savnes den klassiske historiefortellingen med nervepirrende oppbygning og uvitenheten.

Dette blir for kult, for muskuløst. Til og med presten er en hardbarka tøffing som neppe lever på religionens lysere sider.

Historien er kanskje basert på den virkelige Ralph Sarchie ikke-fiksjonelle bok. Men «basert på» skal tas med en klype salt, særlig når det gjelder skrekksjangeren. Ofte er det nok et kjent uttrykk for å øke seertall. Sarchies bok handler for øvrig om hans arbeid som politi i New York og erfaringer med overnaturlige undersøkelser.

Deliver er nok likevel en film som egner seg best på kino. Lydmessig så klarer Scott Derrickson ofte å sette i stand rolige pauser før det fryktelige hopper inn. Og jeg tok meg flere ganger i å måtte holdet meg fast fordi jeg ble forberedt på at noe ekkelt ville skje. Dette likte jeg.

Jeg liker også atmosfæren med den mørke og øde nattetilværelsen i New York. Noen av stedene vi får se er intense i alt fra mørke kjellere med ubehagelige ting som henger i taket til det motsatte, moderne kirkesal med utsikt over byen. Stedene er velvalgte og godt fundert.

Men det er for mange momenter som fungerer godt i skrekken som mangler. Dermed forblir dette en middelmådig film. Og med liknende tema finnes det langt bedre forslag, sjekk ut de tidligere nevnte filmene.

Takk til SF Kino Moss for presseadgang.