Anmeldelse: Den 12. mann

Thomas Gullestad er svært god i rollen som Jan Baalsrud i Den 12. mann.

Den 12. mann er en av de beste filmene som er laget om andre verdenskrig i Norge.

Det er også Harald Zwarts aller, aller beste film til nå.

Harald Zwart vokste opp i Fredrikstad og fikk tidlig populærkulturelle ambisjoner. Han la musikkdrømmene på hylla, men slo seg opp innen reklamefilm. Men noen klassisk norsk filmkarriere ble det aldri, da svenskene ga ham oppdrag i å lage film av deres agenthelt Hamilton.

Etter det har den evigunge, blide lysluggen forsynt oss med lekne «popcorn»-filmer, hvor jeg med glede husker One Night at McCools (2001), Bond-hyllesten Agent Cody Banks (2003) og fornøyelige The Pink Panther 2 (2009). Den største kommersielle bragden på Hollywood-CV-en til Zwart er nyinnspillingen av The Karate Kid (2010).

Når Zwart for første gang som regissør har laget en på alle måter norsk film, er det med en av de mest ikoniske heltehistoriene fra andre verdenskrig som utgangspunkt.

Det er et stilskifte av dimensjoner for Zwart, og han lykkes. Det spiller ingen rolle at historien er fortalt på film før (Ni liv, 1957) eller er godt kjent. Dette føles nytt og det føles viktig. Norske verdier, noen? Den 12. mann forteller om dem i bøtter og spann.

Ettersom Zwart kan sitt fag så godt og behersker et stilsikkert kommersielt filmspråk til fingerspissene, var i alle fall jeg aldri i tvil om at Den 12. mann ville bli en svært god film. Trailerne lovte godt. Spørsmålet var i grunnen bare: hvor god er Den 12. mann?

Det er det opp til det norske folk, intet mindre, å avgjøre i romjulen 2017 og de første ukene og månedene av 2018.

Selv ble jeg svært grepet, beveget og tidvis rørt av den fantastiske overlevelseshistorien om Jan Baalsrud, som klarte å unnslippe de tyske nazistene. Han var sammen med elleve andre motstandsmenn sendt over fra Shetland for å utføre sabotasje mot okkupantene. Men tyskerne oppdaget dem.

Det er startpunktet for filmen. Midt i ildregnet ser vi kaoset, kulden og den innbitte motstandsviljen. Sjangeren krigsfilm mikses med overlevelsessjangeren, men Den 12. mann føles aldri som noen typisk sjangerfilm. Hadde det ikke vært for de spillefilmmessige grepene, fremstår det nesten som en dokumentarfilm. Der filmer basert på virkelige historier ofte tar seg store dramaturgiske friheter, virker de nesten fraværende her. Jeg tror 100 prosent på det jeg blir presentert for. Du tror det nesten ikke når du ser det. Men dette er altså ting som skjedde. Ganske utrolige ting, vil du tenke når du får de presentert.

Thomas Gullestad leverer en prikkfri rolletolkning. Gud, som han må ha frosset på seg kattunger under innspillingen av Den 12. mann. At et menneske kan overleve det Gullestad skildrer er komplett ufattelig. Det er også flere rolige partier i filmen, som krever sin mann (les: skuespiller) å fremstille. Gullestad leverer. Det gjør også de andre skuespillerne. Det er flere direkte rørende scener, ikke minst med barn, i filmen. Og irske Jonathan Rhys Meyers er glitrende som behersket Gestapo-sjef i Nord Norge. Selv tyskuttalen er upåklagelig. Mads Sjøgård Petterson og Marie Blokhus som søskenparet Gudrun og Marius Grønnvoll skinner også, og blir de tydeligste rollene som eksemplifiserer den norske motstandsbevegelsen. Men det er også en lang rekke andre fine biroller som fortjener like mye ros.

Det er mange viktige elementer i en vellykket film som Den 12. mann. Filmfotograf Geir Hartly Andreassen (Max Manus, Kon Tiki, The Mortal Instruments: City of Bones) leverer varene så det holder, både i store natursveip og tette, intime nærbilder. Filmkomponist Christophe Beck (Frozen, Trolls, Ant-Man m.fl.) har laget en score som virkelig underbygger hendelsene på lerrettet. Ikke bombastisk og overdosert, men finstemt og bare så riktig.

Digitaleffekter? Jo, de er der, men du skal se godt etter for å kunne vite hva som er det. Jeg skal ikke røpe det. Alt virker blodekte.

Det er bare å gratulere Zwart & Co. og ønske små og store, unge og gamle, realister og idealister – god tur til sin lokale kino!

KINOMAGASINET så filmen på pressevisningen i Tancred, Filmens hus, i Oslo 13.12.2017. Den ble vist som 2K DCP og med 7.1.-lyd. Den vil bli presentert med Dolby Atmos til premieren 25.12.2017.