Anmeldelse: Divergent

Terningkast fire til Divergent fra KINOMAGASINETs anmelder.

En dyster fremtid dandert med uggen romantikk skildres i ungdomsfilmen Divergent.

Aldous Huxley skrev den anerkjente romanen Brave New World i 1931. Boken handlet om hvordan mennesker ble sortert ut til oppgaver som samfunnet trengte. Som i Divergent, er det også her fem grupper som man kan bli tildelt til. Fra de gamle kastesystemet i India til historiske klasseskiller i Europa, er ikke akkurat grunnideen i Divergent nye. Men med tanke på dagens debatter om abort og gentesting, er ikke konseptet mindre engasjerende av den grunn.

Neil Burger er mannen som har tatt regissørsetet her. Mr. Burger er kjent for å ha stått bak filmer som Illusjonisten og Limitless. Merkenavnet hans er å produsere gode filmer på relativt lave budsjetter.

Divergent med en produksjonspris på 85 millioner dollar kan neppe sies å være billig. Det er allikevel ikke uvanlig at amerikanske kinofilmer i vår periode fort runder over hundre millioner i produksjonskostnader.

Tyske Hans Zimmer fungerer som utøvende musikkprodusent. Og allerede i introduksjonen blir man servert riktig stemning gjennom kraftfull musikk. Zimmer har komponert musikken i storfilmer som Batman, Pirates of the Caribbean og Gladiatoren. I denne omgang fungerer han nok mest som låtvelger enn komponist. Men han har fått med en rekke solide artister, inkludert Ellie Goulding.

Er Divirgent en Twilight i ny drakt, eller en egenartet idé? Ved noen av de første trailervisningene virket filmen til å havne i samme kategori som vampyrfantene. En søt jente passer ikke inn i sin omgangskrets og må derfor finne nye beitemarker. En kjekk, men skummel muskelsekk står for en ny verden hvor frykt og fare følger med som dessert.

Dersom en skreller bort mange av lagene, så er nok dette en viktig ingrediens i filmen. Men det Divergent i tillegg mestrer er en spennende karakterutvikling, godt konsept i tillegg til en klisjéstappet romantikkdel. Dermed blir det noe å tygge på både for begge kjønn av filmtittere.

Karakteren Tris spilles av hovedrolleinnehaveren Shailene Woodley – et av Hollywoods nye, store stjerneskudd. Og hun blir altså født inn i en av de fem menneskeinndelingene. Hennes gruppe kjennetegnes av å være uselviske som hjelper de fraksjonsløse, men blir også sett på som pripne og selvhøydelige. Ved myndig alder får de velge hvilken fraksjon som skal bli deres nye hjem. Det er her Tris er unik, fordi hun viser seg å være en Divergent, en som ikke passer inn i bare en gruppe. Dermed blir hun en trussel for samfunnets tro på orden og systematikk.

Science fiction bygges ofte todelt. Det handler om fantasi og innovasjon på den ene siden, og fakta på den andre. Ta Star Trek som eksempel, tenk på mengden fremmedord og kompliserte forklaringer som fordeles i løpet av manus. Uten en viss mengde reell faktagrunnlag, så trekkes man over i fantasisjangerens magisfære. Divergent sliter nok litt på science-delen. Det er noen fundamentale mangler, spesielt mot handlingens klimaks. Uten å røpe for mye så skjer det et spenningsbytte hvor den truende faren er for lettvint. Psykologisk overbevisning hadde kanskje vært sterkere enn kjemi.

Divergent er en spennende film. Den har noe å tilby den gjennomsnittlige seer, men dybden mangler til at dette skal bli en toppende science-fiction film. Det finnes bedre titler som tar opp lignende konsept, med Equilibrium som et eksempel.