Anmeldelse: Doctor Who (2024) – Season One

Den over 60-år gamle TV-serien Doctor Who er tilbake med ny sesong fylt med mange uforventede overraskelser, fantastiske skuespillerprestasjoner og fengslende historier.

Doctor Who har nå gått inn i sin tredje æra som TV-serie og derfor kalles dette for sesong 1 selvom det teknisk sett er sesong nr. 40. Denne sesongen blir distribuert til oss i Norge via Disney+. Med dette får denne gamle serien en større rekkevidde enn den har hatt på leeeenge. Den nye sesongen er også en god start for nye seere.

Dette er nok også den beste sesongen vi har hatt på flere år, med mange fengslende nye historier, nye spennende karakterer og flere mystiske elementer som blir introdusert. Som en langtidsfølger av serien er det herlig å se den bli en høydare igjen.

Spesielt når den overhengende historien gjennom sesongen blir meget godt bygget opp. Her er det mange gode tvister og mye rom for god spekulasjon. Det er nok et par ting mot slutten jeg ikke er helt fornøyd med leveringen av, likevel ødelegger ikke det særlig mye av gleden for hele sesongen. Det er også mange referanser til de tidligere eventyrene til Doctor Who og de fleste av dem føles veldig bra gjennomført og godt flettet inn slik at nye seere ikke skal bli forvirret.

En annen fornøyelse med serien var nemlig også hvor forskjellige nesten alle episodene var fra hverandre. Fra rombabyer til et musikalsk drama til landminer og tilogmed en Bridgerton-parodi er mye å like. Dette gjør meg veldig glad, for dette er noe som jeg føler er mye av kjernen med denne serien, at den ikke er redd for å være veldig mye og å bøye sjangrene sine veldig. Det er utrolig gøy å se dem gi oss en så spesiell sesong.

På den andre siden, selvom dette er en styrke for slike som meg, kan jeg se for meg at dette ikke treffer like godt hos andre. De kaster jo ut et svært nett her og det er nok noen fisk som kommer til å dette av og ikke henge med videre. Jeg kan også se for meg at det kunne vært lurere å gjøre dette i en senere sesong av serien.

Noe av det beste med serien er Ncuti Gatwas episke skuespillerprestasjon som Doktoren. Allerede i sin første sesong har han hatt flere minneverdige øyeblikk som vil bli en del av hans identitet som Doktoren samtidig som det vil definere hans skuespillerkarriere i en lang tid fremover. Den energien, den vittige humoren og de følelsesrike uttrykkene hans gjør han til en av de mest engasjerende og koseligste doktorene vi har hatt til nå. Jeg gleder meg til å se hvor hans fremtidige eventyr tar ham og hans ledsagere.

Og når vi snakker om ledsagere kommer vi ikke utenom Millie Gibson som denne sesongens nyeste ledsager, Ruby Sunday. Gibson gjør en brilliant jobb med denne karakteren som gir oss en god introduksjon til doktorens univers, samtidig som de gir oss flere interessante og subtile og mystiske hint om henne. Hennes boblende energi og ivrige nysgjerrighet passer veldig bra til Gatwas doktor.

Men jeg skulle ønske de kunne jobbet noe mer med vennskapet mellom henne og doktoren. Det som er der er bra, men jeg skulle ønske vi kunne sett flere langsomme øyeblikk hvor vi bare ser dem som venner. Ikke bare si at dere er gode venner, vis oss! Dette har gjort at selvom hun er en meget god ledsager, vil jeg si at det var andre som bare var med i en sesong som likevel var mer minneverdig enn Ruby har vært til nå.

Serien har også flere fantastiske skuespillere i kule biroller. Blant dem finner vi mange dyktige skuespillere: Michelle Greenidge, Mason McCumskey, Varada Sethu, Joe Anderson, Golda Rosheuvel, Angela Wynter, Jeremy Limb, Susan Twist, Hilary Hobson, Maxine Evans, Siân Phillips, Gwïon Morris Jones, Anita Dobson, Jemma Redgrave, Aneurin Barnard, Amanda Walker, Callie Cooke, Tom Rhys Harries, Indira Varma, Jonathan Groff, Bonnie Langford, Genesis Lynea, Lenny Rush, Faye McKeever, Gabriel Woolf, og Murray Gold.

Denne sesongen har også flere kule actionscener. Serien er kanskje ikke kjent for å ha de tøffeste actionscenene, og ja, det er vel kanskje litt mye løping involvert. Likevel leverer de en spennende eventyr-lignende stemning som er herlig å se. Samtidig er det flere av dem som er meget kreativt og kult gjennomført. Et par eksempler er musikk-kampen i The Devil’s Chord og de stillestående, men intense øyeblikkene i Boom. Begge av disse er med på å bygge på episodens handling samtidig som de holder spenningen på et meget godt vis.

Noe annet som er fabelaktig denne sesongen er Murray Golds musikk. Alt fra den nye introen til action- og følelsesrike scener er mesterlig gjennomført med øyeblikk som bare blir hevet til et større nivå av minneverdighet. Spesielt i musikalnummeret i The Devil’s Chord, flere av øyeblikkene i 73 Yards og de tre siste episodene denne sesongen. Skulle gjerne gått dypere inn på det, men da avslører jeg også for mye. Uansett er hans musikk gull verdt! Han fortjener virkelig å være oppe med slike legender som John Williams og Hans Zimmer.

Doctor Who er likevel ikke helt ferdig for i år. Serien tar seg bare en pause og vil returnere denne julen med en julespesial. Ja, jeg er enig, det er på en måte litt for lenge å vente, men heldigvis fikk vi denne nydelige sesongen, i mellomtiden håper jeg Disney og BBC blir enige om å slippe ut tidligere sesonger på plattformen også.