Anmeldelse: Dunkirk

Mark Rylance i rollen som Mr. Dawson i Dunkirk, en av hovedkarakterene vi følger gjennom filmen.

Dunkirk er et flott action-epos om en av de vanskeligste situasjonene i Storbritannias historie.

Regissør Christopher Nolan og fotograf Hoyte van Hoytema setter deg inn i den grusomme situasjonen og lar deg oppleve den på tre nivåer – på land, på vann og i luften – i en realistisk skildring av det brutale helvete som kalles krig.

Dunkirk er historien om 400.000 soldater strandet på Dunkirk i nordlige Frankrike, omringet og under angrep av soldater fra Nazi-Tyskland. Denne filmen fokuserer på de siste dagene soldatene tilbragte på dette stedet, og ventingen, frustrasjonen, og den store kampen for å overleve. Da det blir færre og færre måter å komme seg hjem på (tross den korte avstanden, som stadig blir poengtert av karakterene i filmen) og soldatene ikke har sjans mot styrkene mot dem, blir løsningen å vente, noe som i seg selv er en enorm prestasjon.

Dunkirk føyer seg godt inn i en rekke spektakulære og klassiske krigsfilmer, men klarer på samme tid å skille seg ut på en imponerende måte. I motsetning til for eksempel Steven Spielbergs klassiker innen sjangeren, Saving Private Ryan, dreier ikke Dunkirk seg i nevneverdig grad om menneskene som er fanget i en horribel situasjon – Dunkirk handler først og fremst om situasjonen i seg selv.

Hva manusforfatter og regissør Christopher Nolan gir oss i denne filmen er en krig, en kamp, en situasjon, sett fra kun ett perspektiv og fortalt som en enkelthendelse, med nærmest null referanser til den større situasjonen verden befant seg i på denne tiden.

Tyskland blir kun omtalt som «fienden» i starten av filmen, og derfra er det kun én ting som gjelder – den nervepirrende historien om de britiske soldatene som ønsker å komme seg hjem – ikke en diskusjon eller undersøkelse av andre verdenskrig som tema.

Et imponerende aspekt i Dunkirk er hvordan hendelsene er skildret på en veldig realistisk måte, som for eksempel kampen mellom jagerflyene, hvor en pilot spilt av Tom Hardy kjemper mot fienden og flyene skyter mot hverandre. En typisk actionfilm ville fremstilt et slikt øyeblikk på en veldig overdrevet måte, hvor skuddene ville være oversiktlige og «pene», og eksplosjoner ville være pompøse og overdrevne. Dunkirk unngår slike fremstillinger, og satser heller på en realistisk, men kaotisk skildring av slike hendelser, hvor det er vanskelig for tilskueren å få oversikt over hvor kulene treffer flyene, og hvorvidt det fiendtlige flyet er beseiret eller ikke.

I typisk Nolan-ånd er Dunkirk fortalt på en ikke-lineær måte. Regissør Nolan har eksperimentert med dette flere ganger tidligere, som for eksempel i Memento, hvor handlingen blir fortalt baklengs, eller i Inception, hvor handlingen blir fortalt gjennom flere lag, i flere drømme-nivåer.

I Dunkirk blir vi presentert situasjonen fra tre synspunkt: på land, på vann og i luften. Handlingen hopper frem og tilbake fra disse synspunktene, som hver har sine egne karakterer vi følger gjennom filmen.

Til tross for at filmen tydelig etablerer tidsforholdet mellom de tre synspunktene er det lett å glemme dette mens man ser på filmen, og filmen evner derfor å overraske noe mot slutten når de tre handlingene bindes sammen i tid og sted. Delene som følger situasjonen på land, sentrert rundt karakteren Tommy (Fionn Whitehead), er siste uken på Dunkirk, mens de to andre delene, som følger piloten Farrier (Tom Hardy) i lufta og Mr. Dawson (Mark Rylance) og sønnen Peter (Tom Glynn-Carney) som forsøker å hjelpe til på vann skildrer den siste dagen på Dunkirk. Slik blir handlingsløpet komplisert, men spennende, mens filmen hopper rundt mellom disse delene.

I likhet med Nolans forrige film Interstellar står Hoyte van Hoytema bak kinematografien, som, i likhet med nevnte Interstellar er aldeles nydelig. Spesielt scener i lufta hvor kameraet tilter fra én side til en annen mens det fanger både bakke og skyer og lysforholdet mellom er helt fantastisk, og i sin helhet er Dunkirk neppe noe annet enn ett av årets høydepunkter når det gjelder kinematografi.

Det er likevel ikke bare på den visuelle siden at filmen imponerer, for Dunkirk utgjør også enda et vellykket samarbeid mellom regissør Christopher Nolan og komponist Hans Zimmer. Den tyske komponisten klinker til med et utrolig nervepirrende og rytmisk soundtrack, hvor virkemidler som sirener og lyder som minner om tikkende klokker bidrar til en nervøs og urolig stemning som blir holdt gjennom hele filmen.

Takk til Trondheim kino for presseadgang.

PS: Filmen vises også som 70 mm analog film hos Cinemateket i Oslo (Filmens hus) fra 5. til 22. august 2017. Dunkirk er filmet med en kombinasjon av analog IMAX 65 mm-film og ordinær 65 mm film.