Anmeldelse: En mann ved navn Ove

PERFEKT I ROMJULA: KINOMAGASINETs anmelder mener En mann ved navn Ove er en super kinofilm i romjula.

En mann ved navn Ove klarer å sjarmere med både humor, karakterer og selve historien, og stemningen blir på ingen måte dårligere med en knallsterk hovedrolleinnehaver.

I lang tid har jeg hørt ryktene om grinebiteren Ove innenfor de to permene i svenske Fredrik Backmans bok, En mann ved navn Ove. Nå er endelig filmen med samme navn her, og det hersker ingen tvil: den innfrir til forventningene som har bygd seg opp.

Ove er på hugget fra første stund. Han revolterer mot rot, regelbrudd og store deler av den moderne utviklingen som forandrer verden i dag.

Fredrik Backman har rent litterært blitt sammenlignet en del med Jonas Jonasson, mannen bak Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant. De er begge svenske, populære og skriver humoristiske bøker om mer eller mindre særegne karakterer. Filmatiseringen av Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant hadde premiere 1. juledag 2013, nå; to år senere, er det Oves tur, og dette er virkelig noe å glede seg til!

En mann ved navn Ove er en perfekt romjulsfilm. Dette er fordi den har alle ingrediensene som er nødvendig for å underholde på kino i jula, og resten av året også, for den saks skyld.

Filmen innehar en gigantisk slump mer realisme enn Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant. Og med det sagt: nå er det på tide å slutte å sammenligne disse, for SÅ like er tross alt ikke disse bøkene og filmene. De befinner seg i samme gate, men er ikke noe nærmere beslektet enn det.

Både filmen som helhet og Ove som karakterer klarer å sjarmere meg. Noe av det mest imponerende med filmen er den legendariske Rolf Lassgård i hovedrollen som Ove.

Lassgård har tidligere gitt oss en flott tolkning av Kurt Wallander, og har også vært med i blant annet Jegerne-filmene, Susanne Biers Etter bryllupet (2006) og mye, mye mer. Tross Lassgårds lange fartstid og gode prestasjoner gir han oss virkelig noe nytt denne gangen.

Det noe aggressive lynnet er ikke ukjent for hans tidligere karakterer, men i Ove-karakteren er det så mye mer som viser seg å være viktig. Ove er en grinebiter og er både pertentlig, gammeldags og i godt Narvestad-driv, men han innehar også en sårbarhet, medmenneskelighet og sans for rettferdighet som er verdifull.

Nettopp alle disse nyansene i Ove klarer Lassgård på mesterlig vis å servere til oss seere, og det skulle ikke forundre meg om en Guldbagge-nominasjon for beste mannlige hovedrolle ramler inn for denne prestasjonen.

Ove beskriver utviklingen i dagens samfunn som at «ingen kan noe lenger», og mener også at Sverige har blitt «et land hvor alle er opptatt med å spise lunsj» fremfor å stå på og jobbe. Nøkkelen til den noe mykere mannen i Ove blir den nye nabokvinnen, Parvaneh. Hun tør å si i mot Ove, og nettopp på grunn av dette oppstår et far-datter-lignende vennskap mellom disse to.

Tross Oves mange skavanker og mindre sjarmerende karaktertrekk heier jeg på han gjennom stort sett hele filmen, for han er og forblir filmens helt. Man kan ikke annet enn å bli glad i Ove, selv om man vet at man ville hatet å ha ham som nabo.

Humoren blir en bærebjelke i filmen, og regissør Hannes Holm har på godt vis klart å drive både historien og komikken i filmen framover. Holm har tidligere regissert filmer som Himlen är oskyldigt blå (2010) og Sune på bilsemester (2013), men personlig synes jeg Holm virkelig viser sin identitet og utnytter sitt fulle potensiale som formidler med En mann ved navn Ove.

Ove som karakter er mer nyansert enn ved første øyekast, og det er virkelig filmen også. Det humoristiske er, som sagt, helt klart til stede, men det er det alvorlige også. I filmen får vi stadig se tilbakeblikk fra Oves barndom og framover mot i dag, og disse fungerer som forklarende til oppførselen til den Ove vi møter. Hendelsene i Oves fortid er rørende, det er også Oves kjærlighet til kona Sonja.

Filmen er klassisk både i sin fortellermåte, musikk og foto, og kunne ha funnet på noen flere kreative sprell nettopp med dette. Men samtidig: det klassiske er velfungerende så lenge det er gjort med kvalitet.

En mann ved navn Ove innehar alt en vellykket film bør ha. Den er en morsom, typisk feelgood-film, men har også en rørende og sårbar dimensjon ved seg. Filmen er fullgod på så godt som alle måter, og Rolf Lassgårds briljante tolkning av Ove er noe som alle bør få med seg i løpet av romjula.

Stor takk til Hamar Kino for presseadgang.