
Ennio Morricone: Once Upon a Time in Oslo: terningkast fem. Men ikke langt unna sekseren!
Dette var den konserten jeg har gledet meg mest til å oppleve av alle musikkopplevelser jeg noen gang har vært på. Jeg kjøpte meg en av de beste billettene jeg kunne få slik at jeg fikk sitte på den fremste inndelingen rett foran orkesteret, men litt bak for best mulig lydgjengivelse.
Og jeg må si at lyden imponerte meg, med tanke på at det flere ganger tidligere ikke har vært like gode lydopplevelser å få på Telenor Arena. Nå har det for øvrig vært mest rocke-konserter jeg vært på tidligere der da.
Jeg skulle gjerne hatt muligheten til en «meet-and greet»-billett, men det var forståelig at det ikke var mulighet for det. Det jeg derimot forventet var visse musikkstykker som er nærmest obligatoriske å få høre på en avslutningskonsert. Nå er selvfølgelig «60 years of music» og over 500 filmer og andre produksjoner utrolig mye å velge fra, men det er alltid noen få som skiller seg ut.
Jeg har fulgt spent med på spillelisten etter hvert som de forskjellige konsertene til Ennio Morricone ble lagt ut på nettet, så jeg var forberedt på hva som var i vente.
Og gleden var stor over å se at et av hans beste stykker – og fra Morricones eget favorittsoundtrack – Once Upon a Time in America, var med på konsertene etter sommeren frem til pausen før jul.

Mesteren på vei til dirigentstolen. Foto: Per Mork, Scenemagasinet.no ©
Del 1:
Den eneste virkelig store skuffelsen jeg har etter denne konserten er at Once Upon a Time in America ble tatt ut igjen fra programmet nå i januar 2019. Det er kult at konserten startet med The Untouchables – som ikke var med i 2018-utgaven av turneen – men det er dessverre ikke helt det samme, selv om jeg er glad i den også. Men videre fortsatte konserten med flott musikk fra The Red Tent før det ble fra 1900, som jeg er mer glad i.
Neste var Tie Me Up! Tie Me Down!
Jeg er nok mer glad i selve filmen enn musikken her, og siden dette var ny musikk i programmet for året, så hadde jeg nok personlig foretrukket å ha med Chi mai i stedet, som var med i det tidligere programmet, og er musikk jeg har et mer personlig forhold til.
Men det blir feil å lete etter ting å klage på det som likevel nok har vært min beste konsertopplevelse noensinne. For det var fortsatt mye igjen av konserten, og jeg likte svært godt engasjementet til spesielt trommeslageren under Tie Me UP! Tie Me Down!
Neste var en uutgitt melodi som heter Ostinato ricercare per un`immaginne med en nydelig piano-intro, og som utviklet seg til en svært mektig låt. Jeg kunne gjerne ha sett for meg den for en film. Virkelig fornøyd med å få høre den, selv om jeg ikke hadde noe forhold til den fra før.
Så kom Nostromo, som er en litt glemt TV-mini-serie for BBC fra 1996 og som burde fått mer oppmerksomhet, så jeg er glad det kom med på konserten.
Så var det endelig klart for å høre «Once Upon a Time in the West». Delen med Morricone sitt samarbeid med Regissør Sergio Leone skulle få sin plass i programmet, og jeg kunne nok ikke som liten gutt noen sinne drømme om at jeg skulle få æren til å få oppleve dette live, «Once Upon a Time in Oslo».
Det starter med det mest ikoniske fra filmen, med Man with a Harmonica. Derfra satt jeg med høye skuldre, helt stiv i kroppen av konsentrasjon med kun fokus på å prøve å nyte øyeblikket. Det er ingen overraskelse at live-fremførelser aldri blir helt det samme som det er på filmen eller soundtracket en har hørt på utallige ganger, så det er derfor viktig å ikke henge seg opp i forskjellene på låten fra hva en er vant med.
Og i det el-gitaren tar sitt inngrep i låten, så er det som et slag i mellomgulvet på en positiv måte. Det er fantastisk hva musikk kan gjøre med en persons følelser. Og det skulle bare bli enda bedre! Delen med Leone-samarbeidet avsluttet første del av konserten før intermission med tre låter fra filmen The Good, the Bad and the Ugly, og jeg vil beskrive opplevelsen fra de tre låtene som «The Great, the Better and the Unbelievable»!
Først ut var The Fortress (Il forte) med nydelig trompet-spilling, fulgt opp med den klassiske hovedlåta som alle kjenner. Og det ble også for første gang i konserten ekstra klapping og litt jubel i Telenor Arena da den begynte. Det er selvfølgelig den aller meste kjente låta han har laget, og her tenkte jeg faktisk at dette kommer til å bli konsertens høydepunkt med frysninger fra topp til tå. Men så tenkte jeg ikke på hvilken utrolig fremførelse av sanger som sopran Susanna Rigacci gav oss på The Ecstacy of Gold. Her skal det også sies at likheten med denne fremførelsen og originalen i filmen er slående.
Det overgikk alle tårer i øyekroken på western-låtene frem til nå for å si det sånn. Den er nok også rett og slett uslåelig.

Ennio Morricone dirigerer. Foto: Per Mork, Scenemagasinet.no ©
Del 2:
Så hva kan en forvente i del to nå som høydepunktene med westernmelodiene var ferdig? Mer western? Jeg visste jo fra tidlige spillelister at det ikke ville komme mer gammel western-musikk av Morricone. Jeg skal ikke liste opp alle her, men det er mange jeg ville elsket å høre. Del 2 startet da uansett med mer western, men da fra Tarantinos The Hatefull Eight, som ganske så uforståelig er den eneste musikken Morricone har vunnet Oscar for.
Nå skal ikke jeg personlig være så «hatefull» for de minst åtte gangene han sikkert burde ha vunnet tidligere. Selv om dette langt ifra er blant hans beste soundtrack, så fortjente det å vinne, og jeg liker det veldig godt. Men så er jeg også da en stor Tarantino-entusiast.
Utvalget av de neste låtene er det alltids noe jeg sikkert ville foretrukket å bytte ut om det var opp til meg, men alt i alt var det mye god musikk. Jeg er ikke så kjent med End of a Mystery som med The Battle of Algiers. Dulce Pontes fremførte vokalen fra Sacco e Vanzetti, men det var dessverre ikke «Here’s To You» som er mest kjent sunget av Joan Baez.
Jeg liker for så vidt The Ballad of Sacoo e Vanzett, men jeg elsker «Here’s To You», som er en av hans fineste melodier. De samme med låten fra filmens sluttscene som er enda ett eksempel på rekkevidden av hans kvaliteter, og hvorfor jeg og flere mener han er verdens beste filmkomponist gjennom tidene.
Jeg synes den kommende delen av konserten ikke levde opp til høydepunktene, selv om jeg koste meg gjennom dem. Men fikk nok ikke de samme frysningene som en får av musikk en har et godt forhold til. Med Investigation of a Citizen Above Suspicion, Sistiene Pereira, og de to neste låtene fra filmen The Working Class Goes to Heaven, var mye ukjent. Jeg hadde verken sett filmene eller lyttet til filmmusikken på forhånd, så de ble litt sånn helt greit påfyll mens jeg ventet på noe mer gjenkjennelig.
Så kom det musikk fra Casulties of War, og da koste meg litt ekstra igjen med gjenkjennelig musikk. Selv om det også her skal sies at jeg hadde blitt enda mer fornøyd om det var gjort plass til pan-fløyte spillingen som originalt var spilt inn av Clemente-brødrene. Det var mitt beste musikalske minne fra filmen, og jeg hadde virkelig lyst til å få høre de pan-fløytene.
Men straks etter går konserten videre med Dulce Pontes syngende på Abolisson, og fornøyelsen kommer veltende tilbake. Det er en låt jeg er veldig glad i. Jeg hørte mye på den før konserten, og en live fremførelse er naturligvis noe helt annet.
Så kom vi endelig til delen fra The Mission. Dette er helt klart et av hans største og mest kjente album som Morricone helt klart skulle ha vunnet Oscar for. Amerikanerne er jo ikke så glade over at Morricone ikke ville flytte til USA, men i stedet valgte å lage musikk til italienske filmer i sitt hjemland. Valget over å fremføre de tre meste kjente låtene fra filmmusikken ville jeg ikke vært foruten, og på Gabriel’s Oboe ble det for andre gang under konserten ekstra applaus og jubel-rop på samme nivå som The Good, The Bad and the Ugly. Heldigvis fikk vi også høre Falls. Men viktigst av alt for meg personlig ble fremførelsen av On Earth As It Is In Heaven, som ble mitt andre høydepunkt, med nok en gang tårer.
Det ble selvsagt «encore» her også som på andre konserter som da starter med Cinema Paradiso. Og det var det absolutt andrelåten Love Theme som gjorde best inntrykk. Aldri før har låten gjort så sterkt inntrykk på meg, og jeg tror nok at det kanskje må være den vakreste melodien han har skrevet. Min kjærlighet til denne låten er som en tidligere kjæreste, men nå fikk jeg lyst til å forlove meg med låten. Men jeg er nok allerede gift med Leone-samarbeidet, så den blir aldri min #1.
Min konklusjon på de aller siste to låtene i encore 2 og encore 3 «ends on a sour note». Men det skal ikke stå på fremførelsen av orkesteret. Det å få høre Susanna Rigacci ta reprise på The Ecstasy of Gold – min livs opplevelse av en live-låt er «gull», men jeg kommer likevel ikke helt i ekstase av den grunn da vi tross alt har fått den opplevelsen tidligere i konserten.
Siden dette er første og trolig siste gang Morricone er i dette landet, ville jeg heller sett at hun brukte de siste minuttene på å fremføre Jill’s Theme fra Once Upon a time in the West. Det kunne nesten ikke blitt bedre enn det.
En bedre siste encore ville vært om Dulce Pontes gikk ut på scenen igjen for å avslutte hele konserten med en ny låt, i stedet for nok en gang reprise av Abolisson. Det blir for mye oppmerksomhet på kun en låt, når det blir reprise. Her ville det da ha passet å la henne avslutte med «Here’s To You» fra Sacca e Vancetti som er filmen hun tidligere fremførte fra under konserten.
«Here’s To You», Maestro. The End. Det ville vært en avslutning en toppkarakter verdig. Spesielt om det bare hadde vært plass til musikk fra Once Upon a Time in America også tidligere i programmet.
Så hovedbegrunnelsen til at jeg som Morricone-fan ikke får lyst til å gi terningskast seks til det som likevel for meg er min livs konsertopplevelse er følgende: Mangelen på noe som helst musikk fra Once Upon a Time in America og valget å gi plass til to reprise-nummer i stedet for eksempel en ekstra låt fra Leone-samarbeidet, samt eventuelt en avsluttende «Here’s To You».
Egentlig så hadde det nok holdt med bare én låt til om en kvinne. Både «Jill» og «Deborah» ville fått terningkast seks av meg. Hadde jeg fått dem begge så hadde denne konserten vært terningkast sju. Så det beskriver hvor sterk femmer og nære sekser jeg vil gi denne konserten, og litt også om hvor mye akkurat de to manglende låtene betyr for meg.
Det er jo litt ironisk at en annen type konsert jeg vil gi toppkarakter for, vil fortsatt ikke være like stor opplevelse som denne. Forskjellen vil bare være at da er det ett mer perfekt utvalg av favoritt-låter fra en av mine favoritt-artister eller band. Det eneste som kunne fått det uslåelige fantasiterningkastet sju er en felles konsert av samtlige levende artister fremføre sine filmtittellåter fra nettopp 007.

Mesteren på vei til dirigentstolen. Foto: Per Mork, Scenemagasinet.no ©
Min fascinasjon for Morricone og hans musikk skal jeg gjøre mye mer kortfattet da, siden dette ble en veldig lang anmeldelse.
Mitt aller første kjennskap til hans musikk var «dollar-triologien», 10 år gammel i 1985, og western-filmer har vært min favoritt-sjanger siden da. Jeg så for øvrig min første Bond-film ni år gammel i 1984, så begge har fulgt meg som favoritter gjennom oppveksten. Men jeg visste ikke da hvem Morricone eller Leone var.
Men jeg husker at det var nettopp musikken som gjorde mest inntrykk. Clint Eastwood ble selvsagt min nye helt. Kun slott av min ultimate favoritt, Sean Connery (Sorry, Roger Moore). Men kombinasjonen av hvor kul Clint’ern var i de filmene sammen med hvordan mange av scenene var filmet gav sterkt inntrykk på meg. Og så dette med musikken da. Ingen ting var bedre enn musikken. Og det tok mange år før jeg virkelig ble opphengt i Morricone som komponist. Jeg tror også at jeg ikke hadde like godt forhold til musikken i Once Upon a Time in the West på grunn av mangelen av Clint Eastwood, men det har forandret seg med årene.
Jeg husker ikke å ha lagt merke til The Misson eller senere Cinema Paradiso da de ble lansert. Men jeg la merke til dem og mye annet gjennom 90-tallet. Jeg fikk med meg Once Upon a Time in America tidligere, og da jeg ble tenåring fikk jeg med meg den nye filmen De ubestikkelige hvor min kjære Sean Connery vant sin Oscar, som var stor stas for meg. Men musikken i Once Upon a Time in America er hva jeg har hatt størst forhold til utenfor Western-filmene. Jeg vil nok ellers trekke frem nettopp The Mission og Cinema Paradiso som sikkert mange andre, og nok en gang en grunn til å være fornøyd med de to filmenes bidrag under konserten.
Det er senere i voksen alder at jeg har satt meg mer inn hvordan ferdiginnspilt musikk ble brukt under innspillingsscener i The Good, The Bad and The Ugly, Once Upon a Time in the West, og for øvrig også Once Upon a Time in America. Jeg vet ikke hvor mye mer jeg skal si om det. Jeg vil ikke beskrive meg som en som hører på Morricone spesielt mye mer enn mange andre filmkomponister jeg er fan av.
Jeg har gjennom tidene kjøpt meg hundrevis av film-musikk CD-er, men kun få av dem er egentlig musikk av han. Jeg er altså ikke noe samler av spesielt Morricone, men elsker all slags mulig musikk. Hvor da film-musikk er en favoritt. Og så er the Maestro en favoritt innen den sjangeren igjen. Kort oppsummert. Selv om ikke akkurat jeg er Norges Morricone-fan #1, så er det i alle fall slik at Morricone-musikken og denne konserten er #1 for akkurat meg. Det er det som teller!

Anmelder Endre Snildal (midten) sammen med kameratene Lars Johnsrud (t.v.) og Trond Ola Wiigen (t.h.) Foto: Per Mork. ©
Les også Lars Johnsruds anmeldelse på SCENEMAGASINET:
RSS