Anmeldelse: Ex Machina

KINOMAGASINETs anmelder likte sci-fi-filmen Ex Machina og gir den terningkast fem.

Ex Machina imponerer med å tilby både mystikk, spenning, uhygge og teknikk på et eksistensielt nivå.

Ex Machina høres kanskje ut som en typisk sci-fi-film med pipende maskiner og overrumplende teknikk. Ex Machina inneholder noe av dette, men også så mye mer!

Alex Garland debuterer som regissør med denne filmen. Han har tidligere skrevet flere romaner og filmmanuskripter, men aldri regissert selv. Denne gangen står han for både regi og manus, og det gjør han svært godt. Manuset er konsekvent, men inneholder også ett godt lag med vittigheter.

Mystikk og spenning er to hovedingredienser i Ex Machina, og jammen får vi med en stor dose med uhygge også. For enten jeg vil det eller ei: etter å ha sett Ex Machina har både hjernen og resten av kroppen blitt svært vant til overnaturlige elementer som passer inn i en ordinær verden, og idet filmen er ferdig kjenner jeg en grøssende tanke nå meg i kinomørket – gudskjelov var det ingen roboter i sikte der.

En stor del av filmens mystikk sirkulerer rundt spørsmålet «hvem kan man stole på?» I størstedelen av filmen har Garland klart å bygge opp en psykisk mystikk og spenning. Den fysiske spenningen uteble en god stund, men dette tar seg opp mot slutten som blir filmens store høydepunkt på flere plan.

Teknisk sett har filmen sterke sider både da det kommer til lyssetting og flere gode og kreative kameraføringer og kameravinkler.

Ekstra stas er det for oss nordmenn at filmen er spilt inn i Norge. Nærmere bestemt på Sunnmøre, ved landskapshotellet Juvet i Valldal. Utendørsbildene har fanget opp stor, ren og naturlig norsk natur og kommer til sin rett flere ganger i løpet av filmens løp. Innendørsbildene er – med unntak når man ser landskapet utenfor –filmet i studio i Storbritannia. De er preget av renhet i form av teknikk og andre moderne elementer. Gode kontraster, godt fargespill i et passende lys – det hele er nokså godt sammensatt og estetisk.

Jeg tror dette vil være en film som sci-fi-fansen vil like. Samtidig er det en film for de som ikke er like nært knyttet til sjangeren. Garland har unngått stive, nerdete og altfor kompliserte elementer. Det hele er dratt mer mot et eksistensielt nivå, og teknikken er knyttet sammen med spenningen og mystikken som oppstår med en kunstig intelligens.

Garland har også lykkes med å få karakterene til å framstå som mer sammensatte, og både historien og karakterene er noe enhver burde klare å relatere seg til på en eller annen måte.

Oscar Isaacs tolkning av Nathan, den rike og smarte sjefen som har mye penger, men ingen venner, er mye mer nyansert enn forventet. Han framstår som en mystisk og noe bohemsk utgave av den klassiske, intelligente datafyren.

I tillegg klarer både Domhnall Gleeson og Alicia Vikander å vise tydelig utvikling gjennom filmen med sine karakterer.

Med et jevnt over sterkt manus, tekniske elementer på et menneskelig plan og stadig overraskende vendinger klarer Ex Machina å gripe tak i meg, og jeg er allerede nysgjerrig på Alex Garlands kommende filmprosjekter. Det er å håpe at Ex Machina finner sitt velfortjente publikum i norske kinosaler.

Stor takk til Hamar Kino for presseadgang.