Anmeldelse: Familien Jul i Nisseland

INGEN DANSK JULEMAGI: Familien Jul i Nisseland klarte ikke å imponere KINOMAGASINETs anmelder.

Familien Jul i Nisseland er en film som har fullt fokus på å skildre nissemagi, men dessverre er det ingen aspekter ved måten dette skildres på som er magisk.

Her får vi et gjensyn med gjengen fra Familien Jul (2014). De sentrale skuespillerne er de samme, og far i familien, som i forrige film hatet julen, har vendt helt på hælen.

Familien Jul elsker nå julen, og via Hugo (Pelle Falk Krusbæk) sin fortellerstemme blir hele deres bakgrunn etablert på effektivt vis, så det er uproblematisk å ikke ha sett Familien Jul før man ser denne filmen.

I begynnelsen av filmen får vi bli med til et sted fullt av julekuler og all annen julestemning, men sakte men sikkert renner alt som kan minne om julestemning ut av filmens fingre. Første markør på at julestemningen sakte men sikker renner ut er hvordan familien Jul kjører oppover en asfaltbelagt gate, uten snø, med et juletre på biltaket. Deretter fordufter magistøvet litt etter litt.

Mye av stemningen i filmen blir noe ødelagt av den norske dubbingen. Filmen er originalt dansk, men dubbingen er utført slik at den bare gir høye røster med tydelig studioatmosfære, og det hele føles noe gammeldags. Men det er ikke bare de som innehar de norske stemmene eller de som har stått for det tekniske rundt dubbingen som kan lastes for dette. Det er manuskriptet i bunn som setter grunntonen for det hele.

Carsten Rudolf har vært både manusforfatter og regissør for denne filmen, akkurat som for den foregående filmen, Familien Jul. Det virker som om Carsten Rudolf på et velmenende vis har valgt å skape manuskriptet på barnas premisser, men dessverre ender dette mer opp som en fornærmelse.

Nå har jeg riktignok bare sett den norske versjonen, men med utgangspunkt i at dette er en så direkte oversettelse som overhodet mulig, så må jeg konkludere med at barna kan takle mye mer fylde og innhold enn dette. Alt i alt framstår manuskriptet som nakent og banalt, og da blir også flere scener svært svake fra skuespillernes side da de har lite å jobbe med.

Filmen har et problem når det kommer til dens troverdighet. Foreldrenes reaksjoner på en rekke ting som barna sier eller gjør stemmer på ingen måte overens med hva vi forventer, og denne kunstigheten blir bare forsterket enda mer av den noe unaturlige klangen i dubbingen. Det at filmens hovedperson drar til et parallelt univers, som man i bunn og grunn ikke tror på, det fungerer i svært mange andre filmer. Men dessverre blir Nisseland bare en illusjon i denne filmen.

Det er nok en del ved historien som kan fenge for de aller minste blant publikum. Filmen skildrer viktigheten av vennskap, og også de klassiske motsetningene mellom det gode og onde er tilstede. Men jeg spår at dette ikke blir noen gjenganger for barna heller midt oppe i alle de filmene som produseres for denne målgruppen.

En julefilm som denne er gjerne en film som vi vil bli sjarmert og underholdt av, og aller helst vil vi voksne at den skal klare å berøre rent følelsesmessige så vi får en klump i halsen av all julestemningen. Det skjer ikke her.