Anmeldelse: First Man (IMAX, 2D)

En klar femmer til First Man.

Damien Chazelle – mannen bak Whiplash (2014) og La La Land (2016) – er tilbake med en storslagen film.

First Man er hans første film hvor musikk ikke spiller (hehe) en stor del av plottet, så det er spennende å se hvordan en sånn film ser ut.

Dette lukter jo Oscar-film lang vei. En sann historie om et av USAs største øyeblikk fra en regissør hvis to forrige filmer ble Oscarnominert, og han vant blant annet beste regi for La La Land.

USA er jo glad i filmer som viser hvor overlegene de er som nasjon.

Romfart har jo utrolig mye spennende innebygd, og det er en form for adrenalinrus i å se mennesker bli skutt opp i raketter som virker som de holder på å falle fra hverandre. Kan Damien Chazelle klare en hat-trick?

First Man er en god film. Den er solid. Jeg har ikke så mye å utsette på den. Den klarte kanskje ikke å engasjere meg så mye som jeg håpte, men det er øyeblikk som er intense og spennende og jeg kjedet meg aldri.

Den emosjonelle biten og familiedrama var mye mer vellykket enn jeg fryktet.

Trailerne fikk den delen av filmen til å virke som konflikt bare for å ha konflikt. Heldigvis så funket det, og den konflikten som er der forstår du som seer veldig godt.

Det er noe veldig fascinerende å se hvordan de dro til månen i fartøy som virker som de er et sekund fra å falle fra hverandre hele tiden.

Dette var en nasjon og dedikerte mennesker som bokstavelig talt er villig til å ofre alt for å komme seg til månen. Uansett hvor sinnssykt det virker.

Det er tematisk sett Damien Chazelle i kjent landskap. Han har brukt dette både Whiplash og La La Land.

Drivkraften – og hva man er villig til å ofre for å nå drømmen sin. Forskjellen er at her er målet Tellus’ sin måne, Luna, og ikke å åpne en jazzbar.

Derfor filmskaperne bak First Man i mye større grad opptatt av mannen Neil Armstrong og hva som driver ham, hva som får han til å kaste seg ut i dette oppdraget og hva det betyr for han.

Dette er ikke en film som handler om hvordan de jobbet for å komme seg til månen, selv om det er en del av filmen det også, så er det en mye mer personlig reise. (Dessuten finnes det mange andre gode romfartsfilmer som tar for seg dette.)

Helt i begynnelsen av filmen ser vi at den ene datteren hans dør av kreft, og det er åpenbart gjennom filmen at det traumet aldri forlot han, og kan nesten sies å være en av drivkraftene til hvorfor han kaster seg ut i dette eventyret.

Det hjelper ikke at folk dør i hytt og pine rundt han heller.

Det var jo flere alvorlige ulykker før den suksessfylte måneekspedisjonen i 1969.

Alle setter sitt preg på Armstrong, og får han til å bli mer manisk etter å fullføre prosjektet slik at kollegene som ofret sine liv ikke skal ha gjort det til ingen nytte.

Jeg sier manisk, men Ryan Gosling spiller Armstrong som en fyr med få ord. Dette er en verden hvor menn ikke skal vise følelser, og han sperrer alt inne.

Det er lite å hente i ansiktet hans, så det legges veldig opp til at vi legger inn følelsene selv.

Men jeg syns det fungerer svært bra. Det at det blir mer lavmælt lar oss få tid til å tenke på og føle hva som skjer istedenfor at vi blir foret det.

Selv om det er psykologien bak, og hva som ofres for å oppnå store ting som er det filmen fokuserer på, så klarer filmen fint å briljere i de scenene hvor man ser menneskene manøvrere romskipene.

Enten det er noen av de tidligere forsøkene eller selve Apollo 11.

First Man klarer å sette deg i førersetet, og du innser hvor sinnssykt det hele må ha vært. Det er en intensitet og klaustrofobi i de scenene som fikk meg til å sitte på kanten av stolen. Det hjalp veldig at lyden er utrolig godt brukt i disse scenene og den vet når den skal være stille, og hvordan den skal utnytte at hver eneste knirk kan være lyden av at her er det noe galt. Det er flere øyeblikk hvor de sitter i en trang cockpit, eller hva det heter i et romskip, hvor jeg tenkte hvor sykt det må ha vært.

Det er utrolig gode skuespillprestasjoner i filmen. Claire Foy viser nok en gang at hun er et talent vi må se etter. Selv om rollen hennes hovedsaklig er bekymret kone og mor så gir hun såpass mye i rollen, og klarer å gi den en autensitet og dybde som gjør at det funker.

Sett hos ODEON Oslo på pressevisning, vist i IMAX 2D.