Anmeldelse: Focus

Focus får terningkast fire av KINOMAGASINETs anmelder.

Allerede ved lansering kan man fastlå at Focus er en guilty pleasure. Hvem vil vel ikke se så vakre mennesker som snille skurker?

Focus er en film som står og faller på «stjernekraften» til Will Smith og samspillet mellom ham og hans motspiller, Margot Robbie.

Har Smith – etter fadesen After Earth (2013) – fortsatt det som trengs? Vi har strengt tatt knapt sett ham på kino siden!

I en alder av 46 år holder Smith seg fortsatt uforskammet godt, som en slags de svarte amerikanernes svar på Tom Cruise.

Derfor slipper også han tilforlatelig unna med å pares mot en over 22 år yngre motspiller – det australske stjernefunnet Margot Elise Robbie. Hun la de fleste av oss merke til i uforglemmelige The Wolf of Wall Street (2013) med Leonardo DiCaprio.

Jeg skal villig medgi at for meg var Robbie et av høydepunktene i traileren og en viktig årsak til at jeg ville se filmen, så her kan Warner Bros.’ profilering av henne være vel anvendte penger. Hun er allerede nok stjerne nok til å fronte sin egen film før vi vet ordet av det. Gudene skal vite at hun både har utseende og skuespillertalentet til å overbevise ikke bare kresne studiosjefer.

Focus er vakker. Lekre mennesker, lekre biler, lekre omgivelser fra ende til annen.

Den er filmet i stilen som en dyr reklame-eller musikkvideo, men uten å være «flashy» eller med overdrevne klippeffekter, så har Focus en jevn fin flyt. Den føles på en måte litt klassisk. Faktisk virker den litt Hitchcock-inspirert på sett og vis, da historien har mange lag. Samtidig er den moderne og veldig frekk i dialogen, med en lang rekke herlige bifigurer.

Det er en glede å melde at Focus ikke bare er en lekker film, men en alldeles herlig film fra ende til annen.

Der andre filmer i samme krimthriller-sjanger lover mye mer enn de kan holde (Runner, Runner med Ben Affleck er en film som kommer meg i minne), har Focus mye mer substans. Nemlig både stil og substans. Og sjarm. Og en alldeles herlig flyt, med en lekende katt-og-mus-historie i bunn, som tross tilsynelatende endeløse vendinger, ikke føles for konstruert. Selv om den selvsagt er det.

Litt sjangerblanding er det også, men hvorfor ikke? Det er en krimthriller og et slags romantisk drama. Jeg synes det fungerer godt.

Fokuset i Focus er etterhvert vel så mye på de to hovedrollefigurenes forhold, som på lureriet de bedriver. Smith spiller svindleren Nicky Spurgeon, mens Jess Barrett (Robbie) ønsker så hardt å bli hans protesjé.

Etter en storslagen svindeluke i New Orleans, sier Nicky farvel til en betuttet Jess, før de tre år senere igjen overraskende møtes «på jobb» fra hver sin vinkel i Buenos Aires. Eller er de faktisk på jobb, begge to?

Hvem som kan stole på hvem er det klassiske temaet. Hva er ekte, når «alt er falsk»? De lurer og forteller hverandre små og store løgner gjennom hele filmen.

Kjemien mellom de to er upåklagelig. Smith slipper faktisk unna med det meste her. Er det vissheten om virkelighetens fiasko som også gjør at vi tror på hans tidvis noe ydmyke rollefigur, en usikkerhet bak all selvsikkerheten som karakteren krever?

Soundtrackets bruk av klassisk rock (eksempelvis Sympathy For The Devil), latinamerikanske svisker og klassiske «croonerlåter» er en lærebok i bruk av musikk for å sette stemningen.

Det er Glenn Ficarra og John Requa som er regissører for filmen. Det er sjeldent, men ikke lengre uvanlig, at to deler på denne oppgaven. Focus er deres tredje film, og etterfølger I Love You Phillip Morris (2009) og Crazy, Stupid, Love (2011). De skriver sine egne filmer og det vises i hvordan materialet behandles. Jeg er ikke i tvil om at disse karene har mange gode filmer foran seg.

Alt i alt ender Focus opp som en fornøyelig film. Ingen klassiker, men som nevnt en definitiv «guilty pleasure», med stil og en viss substans. En fiffig historie, flotte innspillingsteder og to hovedrolleinnehavere som skinner sammen.

Takk til Ski Kino for presseadgang.