Anmeldelse: Guardians of the Galaxy

Terningkast fem fra KINOMAGASINETs anmelder til storfilmen Guardians of the Galaxy.

Guardians of the Galaxy er en film som vil både sjarmere og få deg til å le. Mangler i historien rettes opp av en herlig karaktergjeng pepret med stil og personlighet.

For tiden har Marvel stadig servert superhelter med formål å vri på lattermusklene. Da toppfilmen The Avengers ble vist på kino i 2012 ble denne humoristiske gruppedynamikken satt som kriterie for suksess. Og Guardians of the Galaxy følger etter i samme stil. Det er også samme gruppe som er ansvarlige for prosessen, nemlig Marvel Studios.

Marvel har jo også en annen side og leverer mer seriøse helter som ved Thor og X-Men. Men det virker som om trenden er todelt, enten skal vi oppleve ærefrykt eller så skal vi le.

La det først nevnes at hensikten til Guardians of the Galaxy er sistnevnte. Handlingen er i bunn og grunn universets undergang pakket inn i en storyline som er latterlig simpel. Hvis man ikke klarer å sette den enkle oppbyggingen til side, så er dette neppe en film å se.

Nei, styrken ligger nok heller her i gruppen, og måten de spiller hverandre opp. Alle har sine særegenheter og med den empatiske lederen Starlord spilt av Chris Pratt i spissen. Her er det lov til å gjøre narr av hverandre, og det blir aldri kjedelig. En full kinosal i nærmest konstant latter vitner om det.

Alt i alt så ender man opp med en gjeng som man faktisk bryr seg om, og som er heldekket av personlighet. Nå var jo premissene for karakterene allerede der ettersom tegneserieutgaven stammer tilbake til 2008. Det finnes for øvrig to ulike Guardians-grupper, denne, og en med helt andre karakterer fra 1969.

Lyden er et viktig element i Guardians of the Galaxy, og da nærmere bestemt musikken. Hovedpersonen har en relasjon til sin jordiske fortid med 70-talls rock/pop. Og dette låtutvalget i alt fra The Jackson 5 til Blue Swede er med på å gi en stemning av kul og retrofeel. Noe DC Comics også gjorde med Watchmen (2009).

I tillegg så i all sci-fi er jo vitenskap/teknologidelen viktig. Og rett fra begynnelsen av blir vi introdusert for noen vanvittig kule duppeditter. Starlord har for eksempel et slags hologram som gjenskaper fortid i sanntid. Det er stilig å se ruiner bli lyst opp med forhistoriske minner.

Andre stilige grep som vitner om kreativitet er en planets forsvarsskip. Novastyrken har fly som kan danne en sammenhengende klynge som et slags sikkerhetsnett. Dette er eksempler på grep som kunne gjort selveste Star Wars-skaperen George Lucas misunnelig.

Men dessverre så stopper det også noe opp der. Fordi universet som heltedåden utspiller seg i, ikke er noe spesielt bemerkelsesverdig. Nå er jo regissør James Gunn delvis begrenset til tegneseriens opphav. Men i adaptasjon fra tegneserie til film, så har vi ikke blitt servert en verden av dybde og variasjon.

Kanskje er det «Avatar-følelsen» fra de blå skapningene som ødelegger. Jeg savner bare mer kreativitet i hvordan skapninger ser ut. Men det kan også ha noe å gjøre med det raske tempoet som holdes for å kjøre den lette tonen i filmen.

Det visuelle i CGI-bruken, på sin side, kan neppe snakkes ned. Skuddvekslinger ser pent ut i vanvittige fly-til-fly slag. Kampkoreografien er også stilig og særlig med Gamora, skuespillerinnen Zoe Saldana kjent fra Star Trek (2009) og Avatar (2009). Om enn det overdrives noe med bruk av sakte film.

Forhåpentligvis kan oppfølgeren bøte opp for mangler på dybde. Det er mye å utforske her og spesielt interessert er jeg i å bli bedre kjent med personene i filmen. Disney setter foreløpig datoen for etterkommerens lansering til 28. juli 2017.

Så da er det bare å glede seg, og i mellomtiden har vi jo mer X-Men, The Avengers, Thor og Captain America i vente.

Takk til SF Kino Moss for presseadgang.