Anmeldelse: He Named Me Malala

He Named Me Malala får terningkast fire av KINOMAGASINETs anmelder.

He Named Me Malala er en kunstnerisk, god og informativ beretning om Malala, men for filmens troverdighet kunne regissøren malt ett noe mer nyansert bilde.

Dette er historien om 18 år gamle Malala, som for lengst har blitt et symbol for jenters utdanning og fred på et internasjonal nivå.

Filmen er laget av regissør Davis Guggenheim, kjent fra tidligere for dokumentarer som Teach (2013) og Waiting for ‘Superman’ (2010).

Guggenheim har på godt vis klart å lage en informativ film om én av verdens viktigste stemmer i samtiden. I tillegg til å være en kunnskapsformidler har han også fått He Named Me Malala til å se godt ut rent estetisk.

Filmen starter med en animasjonsdel med akryllingnende tekstur og farger. Animasjonen viser oss opphavet til Malalas navn; historien om en kvinnelig kriger. De ekte videoklippene får ta over etter hvert, men i hele filmen benyttes de kunstneriske animasjonene for å fortelle om historier som det ikke finnes videoopptak av. Dette er fint å se på, og er på alle måter en god løsning der man mangler opptak.

Klippingen mellom animasjon og video innehar en god flyt, og generelt er klippingen svært god og effektfull. For eksempel brukes uskarphet og skifte av fokus som et virkemiddel for å beskrive den usikre og traumatiske tiden da Malala lå i koma etter å ha blitt skutt av Taliban. Slike effekter er med på å skildre situasjonene i enda større grad, og gir en følelse av hva som skjedde i stedet for å bare fortelle det. Også ulike fortellerstemmer blir som en drivkraft i filmen, og dette fungerer fint.

I en del av klippene får vi se baksiden av Malalas liv som en offentlig person. Hun er fortsatt svært ung, og har vært kjent fra hun var enda yngre. Alle i media vil ha en bit av henne og dette er ikke noen enkel sak bestandig. Men mest av alt skildres Malalas kampsaker og historie. I tillegg får vi ta del i Malalas familieliv, og da spesielt faren, ettersom han alltid har vært en viktig støttespiller og inspirasjon for hennes arbeid.

Humoren i familien står også sentralt, og spesielt Malalas lillebrødre får meg til å trekke på smilebåndet da de snakker om søsteren. For dem er hun bare en vanlig storesøster, som av og til er irriterende, men for alle oss andre så er hun så mye mer.

Denne normaliteten får vi også se da Malala ser på Minions og ler høyt, er på skolen og lignende. Men det hersker ingen tvil om at livet hennes er kontrastfylt: hun lever også under en trussel fra Taliban. De har skutt henne én gang, og de har vært meget tydelig på hva de vil gjøre hvis hun kommer til Pakistan igjen.

Det treffer meg som rørende da Malala forteller om sin usikkerhet på skolen i Birmingham, og om hvordan de andre lever andre liv enn henne selv. Hun forteller om hvordan de andre jentene gjerne har kjæreste, eller til og med har hatt en kjæreste før som de har gjort det slutt med og nå er sammen med en ny, mens dette ikke er et tema for henne.

Guggenheim framstiller Malala i stor grad som det forbildet og den modne jenta vi anser henne som. I tillegg får vi også høre noen kritiske røster om Malala. I en kort sekvens får vi vite hvordan noen mener hun bare er ett varemerke og at faren hennes har skrevet alt hun har sagt. I tillegg er en del kritiske til at hun nå bor, lever og går på skole i England. Denne sekvensen er med på å nyansere bildet av Malala i større grad, men Guggenheim kunne godt latt disse stemmene slippe til i større grad for å få hele filmen til å framstå mer som en nyansert drøfting. Men samtidig: Malala er kun 18 år gammel, og hvor mye kritisk drøftning skal hun egentlig måtte tåle?

Alt i alt er dette en god og svært viktig film. Den er lettfattelig, samtidig som den forklarer en del om situasjonen i verden i vår samtid. Filmen kan på alle måter passe perfekt til undervisning i skolen, men samtidig: dette er noe alle bør få med seg.

Stor takk til Hamar Kino for presseadgang.