Anmeldelse: iHUMAN (VOD, Viaplay)

Velkommen til fremtiden! Den er mye verre enn du kunne tro.

I den vellagede og informative norske dokumentaren iHUMAN får vi et unikt innblikk i hvordan en håndfull teknologiselskap, med USA, Kina og Japan i ryggen, forsøker å revolusjonere kunstig intelligens.

Vi ser hvordan mye av teknologien allerede er på plass og hvordan selskapene jobber med å komme seg videre til det neste steget, kunstig generell intelligens.

Vi snakker om maskiner som lærer av seg selv og som har en evne til å gjøre alt et menneske kan gjøre, bare bedre.

På et sted i filmen stilles spørsmålet om kunstig intelligens vil bli det beste mennesket har funnet opp, eller det verste? Det er liten tvil om hva regissør Tonje Hessen Schei tror iallfall. Sånn sett har filmen et klart ståsted, om man er uenig eller ikke.

Vi blir presentert for en rekke ulike aktører som på ulike måter jobber innen kunstig intelligens.

Det fascinerende er at alle både mener og tror at det bare er et tidsspørsmål for når mennesket ikke lenger kontrollerer maskinene. (Et skrekkscenario i mange science fiction-romaner og filmer, eks. Terminator-filmene. Red. anm.)

Det er et skremmende bilde som males av en verden hvor mennesker mer eller mindre lever på maskinenes nåde. Det er ikke så rart å tenke på dette når vi ser hvordan verden allerede i dag formes av algoritmer.

Filmen tar blant annet for seg hvordan analyseselskapet Cambridge Analytica benyttet den enorme datamengden vi etterlater oss hver dag til å både påvirke det amerikanske valget i 2016 samt Brexit-avstemningen. For ikke å snakke om hvordan Kina allerede i dag bruker ansiktsgjenkjenning og digitale spor til å kontrollere befolkningen og hindre kritikk av regimet.

Men hvordan vestlige giganter som Google, Amazon og Apple bidrar med teknologien som gjør dette mulig er det nok ikke så mange som kjenner til.

Noe jeg savner i filmen er mer informasjon om hva man kan bruke denne teknologien til som ikke er farlig eller ondskapsfullt. Det snakkes om at man kan utrydde fattigdom, få slutt på arbeidsledighet og kurere sykdommer, men det kommer aldri frem på hvilken måte dette kan skje.

Det er så klart lett å tenke seg at en superdatamaskin som jobber helt på egen hånd kan på kort tid finne en kur mot hvilken som helst sykdom. Hvordan roboter skal fjerne arbeidsledighet og fattigdom er vanskeligere å se for seg.

Det nevnes også i en bisetning at selvkjørende biler vil ha færre ulykker, men utover det er det i all hovedsak de negative konsekvensene filmen tar for seg.

iHUMAN har et imponerende formspråk. Innimellom alle de snakkende hodene får vi speilede bilder av storbyer og trafikkmaskiner, enorme områder med solceller og boliger, gjerne opp ned, verden slik vi kjenner den kommer jo til å bli snudd på hodet, ifølge filmskaperne.

Fremfor alt er det flere sekvenser med skapelsen av det som vel må være en fremtidig super-robot. Det hele ser enormt lekkert ut og det er lagt ned et imponerende arbeid for å få dette til å se bra ut. Problemet er bare at det er så veldig mye av det. Tempoet i filmen dras ned slik at selv på bare 98 minutter så kjennes filmen alt for lang ut. Første gang jeg så på klokka og tenkte at nå er rulleteksten rett rundt hjørnet, så var det fremdeles nesten en hel halvtime igjen.

Når det er sagt så er dette en skikkelig spennende grøsser av en dokumentarfilm. Vi lever i en tid hvor vi ser at handlingen i Terminator, Minority Report og Ex Machina ikke er så veldig langt unna. Spørsmålet blir om vi klarer å tøyle utviklingen såpass at vi klarer å kontrollere den.

Fasit får vi om noen år.

Filmen hadde egentlig planlagt kinopremiere fredag 13. mars 2020, men pga korona-stengte kinoer er den nå tilgjengelig som digital leiefilm (transaksjonsbasert) på ulike VOD-plattformer. I første rekke Viaplay, Get og Altibox.

Takk til Viaplay for pressevisning på nett.