Anmeldelse: Insidious 3

KUN TO: KINOMAGASINETs anmelder lot seg ikke imponere av grøsseren Insidious 3.

Insidious 3 får tiden i kinosalen til å fly, men skremt blir jeg ikke og filmen er på ingen måte noe høydepunkt innen sin sjanger.

Stilmessig settes vi inn i Insidious-seriens stemning med en gang. Sveiva dras i gang og forhistorien til Insidious (2010) og Insidious 2 (2013) får sitt spillerom.

Historien i denne tredje filmen står godt på egne ben. De eneste karakterene som er med fra de andre filmene er den spirituelle Elise Rainier (Lin Shaye) og hennes to samarbeidspartnere, Specs (Leigh Whannell) og Tucker (Angus Sampson). Faktisk er det i denne filmen vi får se hvordan disse tre møtes for første gang og starter et profesjonelt samarbeid.

Mer viktig enn at Leigh Whannell innehar rollen som Specs er det at han har stått for både manus og regi på denne filmen.

Insidious 3 er Whannells debut som regissør, men han har likevel mye erfaring fra filmbransjen, blant annet som manusforfatter. Også Insidious-serien er velkjent for han da han har skrevet manuset for de to foregående filmene også.

Som grøsser imponerer ikke denne filmen meg i særlig stor grad. Lydarbeidet vitner om et iherdig forsøk om å fylle sjangerens velkjente og velbrukte sko. Dette lykkes til en viss grad, men er ikke fullstendig overbevisende. Musikken er med på å bygge opp en viss spenning, mens overdreven knirking og lignende kun blir påfallende.

Kameraarbeidet forholder seg tidvis til skrekkfilmens konvensjoner da det sakte men sikkert zoomes inn på karaktererenes ansikt i vente på at noe skal skje.

Men det er nettopp vissheten om at noe kan skje som er mest skremmende i denne filmen, ikke elementene som skal være skumle. Jeg blir ikke skremt av filmens elementer og hjerterytmen forblir rolig gjennom hele visningen.

Filmens manus er forutsigbart. Ved flere anledninger bygges dialogen ut i fra klisjéer, og jeg vet ordrett hva karakterene vil si før de har sagt det.

Insidious 3 har en mer ungdommelig tilnærming enn de to andre filmene. Hovedpersonen er tenåringsjenta Quinn (Stefanie Scott). Hun er i en brytningstid, og anser det som helt innafor å skulle ta et bilde av frokosten sin for å ha bildemateriale til sin egen blogg.

«Don’t blog it – just eat it,» sier Quinns far, og nettopp dette er manuskriptets høydepunkt.

Også en større grad av menneskelighet smyget seg med i filmen. Jo, da; dette er jo ålreit, men det har etter min mening ingenting å gjøre i denne grøsseren.

Skuespillerne forsøker iherdig å formidle at tingene de opplever er nifse, men budskapet når ikke fram.

Gjenferdene vi møter i denne filmen er styggere og mer rå enn i de to foregående. Tidligere har dukkeaktige, rene fjes preget seriens skumle gjenferd. De vi får møte denne gangen har mer zoombie-lignende trekk, og minner meg om vesener fra TV-serien The Walking Dead.

Alle gode ting er IKKE tre. Filmens slutt legger opp til et spenningsmoment som kan følges opp, akkurat slik som det var i Insidious og Insidious 2, men jeg håper virkelig at vi ikke får noen Insidious 4. Nå bør denne døren lukkes.

Stor takk til Hamar Kino for presseadgang.