Anmeldelse: It Comes at Night

KINOMAGASINETs anmelder gir It Comes at Night.

It Comes at Night viser at det usynlige kan være skumlere enn monstre man ser med det blotte øye.

Hva er en grøsser? Hva trenger en film å vise for å bli vurdert en skrekkfilm? Ja, den må selvsagt være skummel. Men på hvilken måte? Trenger du blod? En morder? Et monster? Hva om skurken kommer fra innsiden, og ikke finnes der ute?

Det er dilemmaet vi presenteres for i It Comes at Night. Om du har sett traileren til filmen – eller plakaten – er det sannsynlig at du allerede har et mentalt bilde av hva filmen dreier seg om.

Du har sikkert bestemt deg for å se filmen basert kun på smakebitene og forventer kanskje en overnaturlig grøsser med mange jump-scares og monstre som invaderer et hus.

Uten å røpe for mye om hva skjer i It Comes at Night, må seerne forberede seg på å justere forventningene, for dette er ikke en typisk grøsser.

I USA er filmen distribuert av A24, selskapet bak The VVitch, og det er den filmen som  It Comes at Night minner mest om.

The VVitch var en kritikerrost film, men som polariserte seerne fordi de forventet en mer grafisk grøsser – som trailere «solgte» den inn som.

Den unevnte sykdommen – som har drept mesteparten av verdens befolkning før It Comes at Night begynner – får dem ikke til å komme tilbake i live, men likevel føles dette som en zombiefilm a la Night of the Living Dead – blandet med en stor postapokalyptisk dose fra The Road.

Det betyr ikke at It Comes at Night ikke er skummel. Det er ikke monstre, men frykt og paranoia som hjemsøker karakterene i filmen, og den røde døren – som trailere og reklamekampanje fokuserer så mye på – er i fokus.

Regissøren Trey Edward Shults viste med Krisha at han kunne lage en liten og intim film som kunne være like skummel som en stor grøsser.

Nå beviser Shults at det usynlige kan skremme like mye som et monster, i en nervepirrende og anspent film som bruker atmosfære for skrekk på en måte jeg har ikke sett siden The VVitch. Karakterene snakker i lange scener uten kutt, som viser hvordan frykt og paranoia griper dem og får dem til å gjøre alvorlige og voldsomme ting.

Sentralt i dette står Joel Edgerton som Paul, en mann som vil ingenting mer enn bare å beskytte sin familie fra en verden de ikke lenger kan stole på. Edgerton er intet ukjent navn for fans av grøssere, etter at han skrev, regisserte og spilte i den glimrende The Gift. Han viser seg å ha stor kompetanse for å spille seriøse, men mørke karakterer, som befinner seg i utrolige situasjoner.

Er du en fan av The Walking Dead og hvordan serien viser at upålitelighet er farligere enn zombier? Da vil du like It Comes at Night. Filmen følger Alfred Hitchcocks sitt berømte eksempel på hvorfor suspense – eller spenning på godt norsk – er bedre enn overraskelser – i dette tilfellet, jump-scares.

Hitchcock sa at om to personer sitter ved et bord og snakker, og en bombe plutselig eksploderer, vil du sjokkere seeren. Men om du viser bomben før du viser de to som snakker, skaper du spenning, uansett om bomben eksploderer eller ikke.

Det er det som regissør og manusforfatter Trey Edward Shults gjør med It Comes at Night. Han viser en lang og smal gang, med en rød dør på andre siden. Vi vet riktignok ikke hva står på andre siden av døren, men vi vet at det skremmer karakterene og man blir smittet av denne frykten.

Den andre helten i filmen er ikke en karakter, men fotografen Drew Daniels, som får frem mye vakkert ut av grusomheter og skygger. Lange tagninger i små begrensede steder gir seeren klaustrofobiske følelser. Han filmer scener med bare bruk av naturlig lys fra lykter, noe som gjør skyggene enda større og skumlere.

It Comes at Night er altså en film som ikke bruker jump-scares eller store effekter. Likevel er dette en film som man tenker på i mange dager etter at man har sett den, og som kan holde deg våken om natten. Og helt seriøst, er det ikke akkurat det du vil ha fra en grøsser?