Anmeldelse: Jack Reacher: Vend aldri tilbake

Jack Reacher: Vend aldri tilbake er en middelmådig oppfølger med et svakt manus.

Filmene om Jack Reacher er basert på en bokserie skrevet av Lee Child. Den første filmen ble utgitt i 2012, og den var en god bok-til-film-adaptasjon. Her var krim- og thrillerfaktoren høy, og de stødige actionscenene var det lille ekstra som gjorde filmen til en såpass spennende og underholdende film. Nå, fire år senere, er oppfølgeren her. Men, Jack Reacher: Vend aldri tilbake er hverken like underholdende eller spennende som forgjengeren.

I denne oppfølgeren befinner Jack Reacher (Tom Cruise) seg igjen på flukt fra loven. Denne gangen har han blitt beskyldt for et 16 år gammelt drap, og major Susan Turner (Cobie Smulders) har blitt arrestert for landsforræderi. Reacher er sikker på at Turner er uskyldig, og han hjelper henne derfor med å rømme fra fengsel. De to forsøker å avdekke flere store, politiske konspirasjoner mens de er på rømmen, og samtidig oppdager Reacher at han kan ha en 15 år gammel datter som han ikke har visst om før nå.

Siden forrige film har det blitt foretatt flere store endringer innen produksjonen. Regissør og manusforfatter fra forrige film, Christopher McQuarrie, har blitt byttet ut med en ny regissør, Edward Zwick, og hele tre nye manusforfattere. Disse drastiske endringene har dessverre ikke vært positiv for oppfølgeren. Regien er ikke direkte dårlig, men det er heller ingenting som skiller seg positivt ut. Men, filmens største problem ligger i manuset. Historien er forutsigbar, og ikke like treffende og spennende som i forrige film.

Manuset i Jack Reacher: Vend aldri tilbake mangler intensiteten og spenningen som gjorde den første filmen så underholdende. I Jack Reacher (2012) Christopher McQuarrie å skrive et manus som fanget oppmerksomheten min og fikk meg til å følge med i spenning gjennom store deler av filmen. Denne gangen er også handlingen preget av politiske konspirasjoner, men disse er ikke like oppsiktsvekkende og originale som i forrige film.

En annen svakhet med manuset er at de forskjellige karakterene i filmen, spesielt birollene, bærer preg av å være underutviklede og lite nyanserte. Action er ikke nødvendigvis den filmsjangeren der karakterutvikling er i fokus, men det kan være det lille ekstra som skiller en middelmådig film fra en god og minneverdig film.

Der Jack Reacher (2012) hadde interessante biroller som spilte en relevant rolle i handlingens utvikling, er birollene denne gangen av et helt annet kaliber. De mangler personlighet og karakterutvikling, og jeg får inntrykk av at de kun er til stede for å legge oppmerksomheten over på hovedkarakteren, Jack Reacher. Cobie Smulders er ingen dårlig skuespiller, men hun får lite spillerom i denne oppfølgeren, og kjemien mellom henne og Tom Cruise er så godt som ikke-eksisterende.

Danika Yarosh spiller rollen som tenåringen Samantha, og Jack Reachers mulige datter. Hennes karakter får, i likhet med Cobie Smulders, veldig lite spillerom. Samantha er ofte grunnen til at ting går galt i filmen, og hennes tilstedeværelse er som regel mer til plage enn til glede. Filmscenene som skal fremstå som emosjonelle mellom far og datter får derfor ikke den effekten som manusforfatterne håpet på, og det hele fremstår som blankpolert og klisjefullt. Jeg tror ikke på forholdet deres, og jeg tenker med lengsel tilbake til forrige film, der kjemien mellom Tom Cruise og Rosamund Pike var god og manuset var så bra at deres forhold ikke bare var overbevisende, men interessant i tillegg.

De som er kjent med bøkene av Lee Child vet at karakteren Jack Reacher skal være rundt 1,95 meter høy og veie rundt 105-110 kg. Tom Cruise er ikke høyere enn 1.70 høy og veier mindre enn 90 kg. I likhet med den første filmen forsøker produksjonen å skjule dette så godt de kan ved hjelp av kameravinkler og platåsko, men denne gangen er det smertefullt åpenbart at Cruise er en relativt liten mann med normal muskelmasse.

I den første filmen var Jack Reacher en interessant karakter, som i tillegg var sjarmerende og morsom. Det var derfor lett å glemme at en nevekamp mellom han og en potensiell «strong man»-kandidat burde fått et annet utfall i teorien, for vi likte han som person og hadde troen på han. I denne filmen fremstår karakteren hans som overfladisk og forutsigbar, og hans kroppslige «svakheter» blir derfor lettere å stille spørsmål ved når han slåss med menn som i realiteten er veldig mye større og sterkere enn han selv.

Det er lite å utsette på det tekniske i filmen. Klippingen, kamerabruken og stuntarbeidet er godt utført, og actionsekvensene blir derfor en fornøyelig affære. Men, selv om det er både biljakter, slåsskamper og flere «løp for livet»-scener i filmen, byr ingen av disse på noe nytt. De er underholdende og veldig godt utført, men i lengden blir det litt kjedelig å se på. Vi har tross alt sett det uendelige ganger før. Men, til tross for dette er actionsekvensene filmens største styrke.

Jack Reacher: Vend aldri tilbake er en skuffende oppfølger som ikke klarer å leve opp til forrige film. Hvis du likte den første filmen veldig godt, og i tillegg er godt kjent med Lee Childs bokserie, er Jack Reacher: Vend aldri tilbake en film du helt sikkert kommer til å like. Hvis du, i likhet med meg, syns at forrige film var helt grei men ingenting utenom det vanlige, kommer du mest sannsynlig til å bli litt skuffet over Jack Reacher: Vend aldri tilbake.

Stor takk til Trondheim kino for presseadgang.