Anmeldelse: Jungelboken

KINOMAGASINETs anmelder kunne ikke annet enn å gi full uttelling til den nye Jungelboken, for dette syntes hun var meget imponerende.

Nok et kjent eventyr har fått ny drakt, og med Jungelboken har regissør Jon Favreau skapt et filmatisk kunstverk av imponerende dimensjoner.

Jeg gikk inn i kinosalen med en viss skepsis mot Disneys samlebånd av gjenfortellinger av gamle eventyr. Kjente eventyr, som Pan (2015), har de siste årene blitt reprodusert med mindre hell. Samtidig har vi også hatt gleden av bedre filmer, som Maleficent (2014), men de fleste av disse filmene har fått delte kritikker, slik som Alice in Wonderland (2010).

Det er godt mulig at også Jungelboken får noen strenge anmeldelser, men det synes jeg IKKE den fortjener. Det finnes selvfølgelig noe man kan pirke på, men som selvutnevnt Disney-fanatiker sitter jeg igjen med iver, og ikke minst håp. Et håp om at dette er en ny trend for Disneys reproduksjoner. Jeg krysser fingrene for at Beauty and the Beast, med premiere i mars 2017, skal klare å hevde seg minst like godt som Jungelboken gjør, men Jon Favreau har nå satt lista, og fallhøyden er stor.

Favreau og teamet hans viser at de kan balansere både nostalgi og en fintfølende narrativ beretning, og dette blir gjort med både innovasjon og omtanke. Jungelboken byr på lun humor, underholdning og flere hjerteskjærende øyeblikk. Utover dette er filmen i det hele tatt verdt å se kun for å behage øyet, og er i aller høyeste grad en visuell godbit. Man blir transportert inn i eventyrets univers, og det er nesten så man kan ta og føle på jungelen fra kinosetet.



Det er sjeldent at jeg har følt et behov for 3D. Med Jungelboken føltes det riktig, og det er en effekt som tilfører både liv og krydder til opplevelsen. Jungelen virker endeløs, og bildene er skarpe og intense. Her skaper 3D-effekten en behagelig dybde sammen med en nærhet som kler denne filmen godt. Som regel irriterer jeg meg over 3D-brillene, men denne gangen glemte jeg nesten at de var der.



Det er mange godbiter å ta av i denne nyinnspillingen. Frasen «Winter is coming» føles noe malplassert, men man kan ikke annet enn å dra på smilebåndet likevel. Med det sagt, er det er ikke til å komme unna å legge merke til at filmen har gravd i arkivet til andre kjente eventyr. Flere scener minner om Disneys Løvenes Konge (1994). Dette er uten tvil gjort med viten og vilje, og er rett og slett en liten genistrek. Enhver som kjenner Disney-universet vil kose seg ekstra mye med disse scenene.

Bagheera, med stemmen til Ben Kingsley, åpner filmen med stor trygghet og overbevisning. 
«Det finnes mange historier om jungelen, men ingen historier så merkverdig som den om valpen vi kaller Mowgli,» sier han. Deretter setter eventyret full fart fremover. 



Det er også gjort en strålende jobb med casting. Alle stemmene virker som skapt for rollen sin. De sterke stemmene bærer filmen og gir unge Neel Sethi (Mowgli) massevis av drahjelp. 



Stemmen til Scarlett Johansson (Kaa) er gjennomtrengende og sensuell, med god hjelp av fantastisk lyd. Lydbildet med Atmos er spesielt merkverdig i hennes scener, der bilde og lyd smelter sammen til å skape en perfekt stemning. Lyden er rett og slett hypnotiserende, og på grensen til både skummel og spennende.

Ben Kingsley (Bagheraa) er trygg og autoritær, og Idris Elba, som gir liv til Shere Khan, har akkurat passe mye sluhet og arroganse. 

Den kanskje mest imponerende rolletolkningen kommer fra Christopher Walken som en snedig og maktsyk King Louie. Walken deler førersetet med en annen perle, og kanskje den mest minneverdige rolletolkningen, nemlig Bill Murrays tolkning av Baloo.

Jeg kommer sent til å glemme Murrays versjon av «Bare Necessities», og lurer på om jeg nå liker denne bedre enn originalen fra Jungelboken (1967). Kun to av de kjente sangene fra originalen er med i denne versjonen, men musikken er balansert slik at det er akkurat nok nostalgi til at det ikke blir verken for lite eller for mye.



Neel Sethi på sin side gjør en hederlig innsats. Det skorter litt på overbevisningen her og der, men hans unge alder og mangel på erfaring gjør at prestasjonen hans likevel er mer enn god nok. Han kler rollen og har med sin første spillefilm fått en spesielt tøff oppgave. Ikke nok med at han spiller det eneste mennesket med replikker i løpet av filmen, men han har heller ingen reelle motspillere å lene seg på. Han driver rett og slett med avansert skyggeboksing. Sethi sine scener er spilt inn separat fra de andre skuespillerne som gir stemmer til dyrene. Med dette som bakteppe synes jeg han manøvrerer seg godt gjennom filmen.


Mye av filmen bærer selvfølgelig preg av sitt opphav og en velkjent Disney-oppskrift som innebærer nostalgiske og pompøse øyeblikk. Men; det er slik vi kjenner Disney. Det pompøse tilføyer her både Mowgli og dyrene karakter, som gjør at jeg tror på dem. Heldigvis er ikke disse scenene for overdrevne og de oppleves heller ikke som unødvendige. Tvert imot. Noe av det som kjennetegner Disney aller mest er jo nettopp deres evne til å skape magiske øyeblikk, og det klarer de her med eleganse.



Til tider haster filmskaperne seg gjennom filmen, men til gjengjeld er scenene sømløst kuttet. De kunne med fordel dvelt noe lenger ved de mest magiske øyeblikkene, for å virkelig minne oss på at dette er Disney på sitt beste. Jeg tror ikke filmen ville tatt skade av å ha brukt noen ekstra minutter på å la publikum få puste.

Dette tatt i betraktning kunne jeg kanskje rullet en femmer. Likevel er dette en nyinnspilling fra Disney i en annen liga enn vi har sett fra dem så langt. Da jeg gikk ut av kinoen hadde jeg følelsen av at Jungelboken er en innertier. Dette kunstverket fortjener dermed en sekser i min bok. 



Det er bare å lene seg tilbake og nyte eventyret.




Stor takk til SF kino Sandvika som ga meg en fornøyelig opplevelse.