Anmeldelse: Last Night in Soho (4K UHD Blu-ray)

Visuell, effektfull og fengende.

Last Night in Soho handler om ei ung jente, Eloise (Thomasin McKenzie), som skal følge sine drømmer og studere motedesign i London. Allerede tidlig i filmen får vi vite at hun har en spesiell kontakt med fortiden, både gjennom hennes forkjærlighet for 60-tallsmote og musikk, men også fordi hun kan se sin avdøde mor.

Selvsagt blir storbylivet overveldende for den forsiktige jenta. Thomasin McKenzie spiller fantastisk, og rollen er tydelig sårbar og godhjertet, men ikke naiv. Når hun flytter inn i en loftsleilighet begynner drømmene hennes å dra henne med til et neonfylt 60-tall i Soho.

Drømmene begynner å gli inn i virkeligheten, og Eloises «alter ego» i drømmene, Sandie (Anya Taylor-Joy), dras nedover i en ond spiral. Eloise går fra å hente inspirasjon fra Sandies voldsomme selvtillit, til å føle omsorg og en trang til å beskytte Sandie.

Samtidig forsøker Eloise å få til skolen, jobbe i en bar og bli kjent med John (Michael Ajao), en gutt i klassen.

Filmen øker stadig i intensitet og bygger opp mot et voldsomt klimaks.

Mer tør jeg ikke si om handlingen i frykt for å ødelegge opplevelsen.

Edgar Wright er kjent for måten han bruker musikk på i sine filmer. Se bare på hvordan klippingen i Baby Driver drives av rytmen i musikken. Musikken er minst like viktig i Last Night in Soho. Her er de nøye utvalgte sangene aldri tilfeldige og de ikke bare gir noe til handlingen, de er en essensiell del av den.

Skuespillet fungerer også stort sett godt – i alle fall de viktigste rollene. Thomasin McKenzie spiller nydelig som en ung og uskyldig jente, og hun bærer filmen på sine skuldre. Noe annet kan man vel ikke si når hun er med i alle scenene. Anya Taylor-Joy eier rommet når hun blir introdusert som Sandie – en ung kvinne på jakt etter storhet på scenen. Matt Smith (som Jack) klarer å balansere å være både ekstremt sjarmerende og ufyselig på en måte som ikke burde vært lov. I tillegg blir filmen støttet av veteranene Terence Stamp og Diana Rigg. Ikke alle birollene er like solide, men det trenger de heller ikke være.

Last Night in Soho er også ekstremt visuell. Her skildres bydelen Soho i London som neonfylt og spennende, og valget med å glamorisere 60-tallet gjør at de gamle neonlysene som fortsatt preger Soho skaper en bro mellom 60-tallet og nåtiden. Bildet vaskes over av både røde, grønne og blå lys, og skaper fantastiske kontraster når karakterene blir badet i neonlys.

Filmen har også noen veldig interessante visuelle effekter. Ved å bruke både praktiske effekter, speil og digitale effekter, klarer filmskaperen å få umuligheter til å virke troverdig.

Dessverre har filmen et stort minustegn, og det er avslutningen. Den blir altfor lang, både i klimakset og ikke minst avrundingen. Faktisk trodde jeg hele filmen kom til å slutte midt i klimakset og det hadde vært helt greit for meg.

Om 4K Ultra HD-utgaven:

Jeg så filmen på en 65’’ tommer LG NANO816NA 4K NanoCell, avspilt fra en Panasonic DMP-UP900 4K-spiller og med Sony H-X8500 Atmos lydplanke.

Bildet var fantastisk, med godt sortnivå og farger som poppet. Detaljene og kontrastene var svært gode. Lyden var godt balansert og musikken kom tydelig frem.

Denne utgaven kom med både en Blu-Ray disk og en 4K disk. Jeg så 4K-versjonen og satte ekstra stor pris på at bonusmateriale også lå på denne disken i 4K-oppløsning.

Disken inneholdt ganske mye bonusmateriale:

• Fem bakomfilmer (Meet Eloise, Dreaming of Sandie, Smoke and Mirrors, On the Streets of Soho og Time Travelling) – som alle var gode, noen mer interessante enn andre.
• Slettede scener – som var ganske uinteressante og slettet av en grunn.
• Animasjoner av deler av storyboardet.
• Flere vinkler av hvordan en scene ble til – litt unødvendig da dette allerede ble vist i en av de fem bakomfilmene.
• En musikkvideo – Anya Tayor-Joy som synger Downtown.
• Trailere
• To kommentatorspor med filmskaperne.