Anmeldelse: Le Mans ’66 (Ford v Ferrari) (Blu-ray)

Ford v Ferrari, eller Le Mans ’66 som den nå heter på hjemmevideo, er en fullblods racingfilm.

Ikke en actionfilm med datalagde biljakter, men en film om kappkjøring med ekte biler og høyt tempo.

Er Blu-ray-utgaven verd å plukke opp?

Filmen er basert på den sanne historien om bildesigneren Carrol Shelby (Matt Damon) og racersjåføren Ken Miles (Christian Bale), som får i oppdrag å lage og kjøre en racerbil for Ford som har som mål å slå Ferrari i det 24 timer lange Le Mans-løpet i 1966.

Briten Miles er den dyktigste sjåføren tilgjengelig i USA, men han er egenrådig og ingen teamplayer.

Ford Jr. selv mener han ikke passer til imaget deres, og Carrol Shelby må sloss mot markedskreftene for at de skal få bygget bilen sammen – og for at Miles skal få kjørt racet.

Billøpfilmer er faktisk ganske sjelden vare nå om dagen. Det er tradisjonelt en mellomstor undersjanger som er halvveis populær blant såkalte «Petrolheads», men store bilfilmer på kino dukker ikke ofte opp.

Personlig har jeg har aldri vært særlig interessert i biler. Jeg setter pris på synet av velholdte veteranbiler som lufter seg en sommerdag, men jeg kunne ikke fortalt deg hva som var hva om du åpnet et bilpanser foran meg.

Men etter å ha sett denne filmen fikk jeg dog faktisk en trang til å ta på meg en slitt arbeidsdress, rulle meg i olje og begynne å skru.

Det er noe dypt appellerende med å skru sammen bilen din selv. Kjenne den ut og inn, og så dele skaperverket med andre bilfrelste. Rånemiljøet rundtomkring vitner om det.

Som nevnt er Ford v Ferrari en skikkelig racingfilm. Dette er ikke Fast and Furious med databiler og tullete stunts, men en ekte racingfilm som lukter av lakkert stål, bensin og svidde gummidekk.

Det er to ting en god racerbilfilm må levere, og det er racingscener som formidler farten og adrenalinet som kappkjøring innebærer, og en noenlunde engasjerende historie.

La oss ta oss av kjøringen først, for her leverer Ford v Ferrari så til de grader.

Racingscenene i denne filmen er så drivende gode at mange vil sitte på kanten av setet og glemme hvor de er. Jeg mistenker at de har filmet så mye ekte biler og stunts som mulig, for det ser aldri uekte ut. Farten er formidlet imponerende godt med velvalgte kameravinkler som virkelig demonstrerer hvor fort kjøretøyene beveger seg. Blandet med den fantastisk passende musikken blir det vanskelig å ikke glise dumt i ren fryd og sterkt vurdere en tur til nærmeste Go-kart bane. Dette er slik racing skal gjøres på film.

Historien er kanskje en smule enkel, men den er fortalt med en driv og fokus som gavner materialet. Det er nok fremgang, intrige og karakterdrama til å underholde mellom racingscenene, og på slutten var jeg nok investert i karakterene til det fikk et emosjonelt pay-off. Ford v Ferrari er med andre ord en racing film som ikke bare leverer heidundrende gode racing scener, men også en historie som engasjerer. Dette sørger for at filmen elegant kommer i mål med tid til overs.

Christian Bale stjeler showet som den sjarmerende engelske drittsekken og racerbilsjåføren Ken Miles. Bale har i årevis vist seg å være en svært allsidig skuespiller, og denne rollen gjør ikke skam på hans skuespiller-CV. Bale lirer av seg saftig dialog med tykk engelsk aksent og utrykker dyp konsentrasjon i kjørescenene.

Matt Damon er mindre utagerende som den pensjonerte racerbilsjåføren og bildesigneren Carrol Shelby. Damon er også en dyktig skuespiller, men han får færre strenger å spille på her. Jeg fikk ikke et særlig godt inntrykk av hvem Carrol Shelby er og hva han står for. Han er mer støttespilleren til Miles, og tar seg av det administrative og slåss med pengefolkene i dress, slik at han og Miles skal få bygget racerbilen som skal slå Ferrari og kjøre den i fred. Damon er en smart skuespiller. Han innser at han ikke er frontfigur i denne filmen og holder seg noe dempet.  Dette er Christian Bale sin film, og han koser seg.

Det er dog enkelte ting Carrol Shelby-karakteren gjør i filmen som befinner seg i en moralsk gråsone. Han slipper unna med det fordi vi som publikum liker ham og ønsker at de skal lykkes, men jeg blir nysgjerrig på om han faktisk gjorde det i virkeligheten også, eller om det bare er filmskaperne som har funnet på det. Det blir presentert som en vits, men enkelte ting Carrol Shelby gjør under racet er ren sabotasje og faktisk ganske dårlig gjort. Heldigvis er det kun enkelte ting og ikke flere, slik at det ikke ødelegger forholdet vi har til karakteren.

Om-Blu-ray-utgaven:

Ford v Ferrari ankommer Blu-ray i et tynt og fast Blu-ray omslag med enkelt design. Etter en kjapp logo blir du tatt rett til hovedmenyen.

Filmen er tekstet på Dansk, finsk, norsk, svensk og engelsk.

Bilde:

Bildekvaliteten er veldig bra. Dette er en skikkelig HD-presentasjon som fanger alle detaljer i kulisser, kostymer og biler. Faktisk er det mulig å se at skuespillerne er en smule oversminket. Sortnivået er blekksort og rent – bortsett fra enkelte bilder inne i bilen hvor det er grønt og diffust. Hva som skjedde der vet jeg ikke, men jeg mistenker at det ble skutt med et mindre kamera for å få plass inne i bilen. Fargene er veldig sterke og klare. Kanskje litt for sterke og klare noen ganger, noe som for bildet til å se litt kunstig ut. Kontrastene er også en smule høye enkelte ganger. Jeg mistenker at UHD-utgaven er et par hakk bedre med mildere kontraster og mer balanserte farger. Til tross for dette leverer Blu-ray-utgaven et bilde av meget høy kvalitet.

Lyd:

Den pumpende musikken kommer virkelig til rette på dette lydsporet i 7.1 DTS-HD master audio. Dialogen er klar og tydelig. Lydeffektene er god separerte og høres veldig realistiske ut. Mer er det ikke å si om lydsporet egentlig. Dette er digitallyd av høy klasse.

Bonus:

Bringing the Rivalry to Life er en timelang bakomfilm delt i åtte deler. Dette er den typiske reklameorienterte bakomdokumentaren, bortsett fra at den varer i en hel time fremfor fem minutter. Det er alltid fint å se filmskaperne jobbe og høre hvordan de tilnærmet seg materialet, men som med selve filmen må de ha en spennende innfallsvinkel for at det skal bli interessant. Denne type EPK-dokumentar holder ganske enkelt ikke interessen i seksti minutter. Jeg sa meg ferdig etter en halvtime. Bakomfilmer kan være interessante filmopplevelser i seg selv, slik som Hearts of Darkness: A Filmmakers Apocalypse og alle timene med dokumentarer på de utvidede utgavene av Ringenes herre- og Hobbiten-filmene. Bringing the Rivalry to Life er ganske enkelt for overfladisk til å være verd hele titten, men jeg setter pris på at den er med på disken, en overfladisk bakomfilm er bedre en ingen bakomfilm.