Anmeldelse: Legend

Terningkast fem til Brian Helgelands Legend og Tom Hardys innsats som Reginald «Reggie» og broren Ronald «Ronnie» Krey!

Tom Hardy viser nok en gang hva han er i stand til når spiller både Reginald «Reggie» og broren Ronald «Ronnie» Krey i denne herlige filmen med en god blanding av humor og seriøsitet.

Regissør Brian Helgeland (54) er kanskje mest kjent for manusene til filmer som L. A. Confidential (1997, som han vant en Oscar for), Mystic River (2003), Man on Fire (2004) og Robin Hood (2010). Men å regissere utifra egne manus er også noe han er svært dyktig til, noe han har vist med filmer som A Knight’s Tale (2001), 42 (2013) og nå altså Legend.

Legend er basert på en sann historie om Kreybrødrenes oppstandelse og fall i Londons underverden på 50- og 60-tallet.

Reginald og Ronald Krey er to helt identiske tvillinger. Sammen terroriserer de og klatrer oppover rangstigen og tar til slutt kontroll over storbyen. Men med mer makt blir det også mer galskap.

Selv om filmen handler om Kreybrødrenes gangstervirksomhet, vil jeg nok heller si at den egentlig handler om deres forhold til hverandre. Du har den smarte Reginald, som er god med ord og har en god sans for business. Så har du den mentalt ustabile, veldig ærlige og åpent homofile Ronald. Hvordan de jobber sammen og hvordan de med mer makt også utvikler flere uenigheter.

Jeg må ærlig si at Tom Hardy nok en gang viser hvorfor han er en av de mest spennende skuespillerne vi har i dag. Med solide roller tidligere i filmer som Bronson (2008), Inception (2010), Warrior (2011), Bane i The Dark Knight Rises (2012) og nylig i avdøde James Gandolifis siste film, The Drop (2014). Vi kan jo ikke unngå å nevne rollen som Max i Mad Max: Fury Road (2015).

Og det å skulle spille to roller i en og samme film er ingen enkel oppgave. Med dagens filmteknologi er det selvsagt enklere å få til rent praktisk, men likefullt er det svært imponerende.

Som den mer sofistikerte Reginald synes jeg Hardy passer veldig godt. Dette er en rolle hvor han skal spille en ledertype med klasse og stil. Men det er rolletolkningen som den mer gale Ronald som gjør størst inntrykk. Det at Hardy først spiller en «normal» person, som etterpå skal han spille mot seg selv, men da som en mentalt ustabil person med nesten det samme ansiktsuttrykk gjennom hele filmen og allikevel klare å få ut så mye humor. Det er imponerende!

Det er ikke bare Tom Hardy sine presentasjoner i filmen som det er verdt å nevne. Emily Browning – kjent fra Ghost Ship (2003), The Host (2013) og Pompeii (2014) – har den krevende rollen som Reginalds kjæreste Frances Shea. Ikke bare spiller hun veldig troverdig, men Browning klarer også gjennom hele filmen å guide publikum mellom denne historien. Hun er nemlig filmens fortellerstemme og således en nøkkelfaktor for å få det hele til å sammen. Det med en veldig beroligende stemme som gjør det interessant å høre på.

Frances ble sammen med Reggie Kray da hun var 16 år. Hun giftet seg med ham i 1965, da hun var 22 år. Mer enn dette skal vi ikke røpe her.

Kjemien mellom karakterene til Hardy og Browning er også veldig troverdig. Dialogen flyter veldig greit og enkelte scener som de delte ble veldig intense og er fantastisk godt spilt fordi kjemien er så tydelig.

I andre roller finner vi David Thewlis (Harry Potter-sagaen) som Kraybrødrenes nærmeste hjelper, mens Christopher Eccleston (kjent for å være den niende doktoren i TV-serien Doctor Who) som detektiven som har ansvaret for å fakke Kraybrødrene. Alltid solide Paul Bettany spiller Charlie Richardson, leder av erkefiendegjengen til Kraybrødrene.

Man tror på at dette foregår i 60-tallets England. Dette klarer Helgeland & Co. veldig fint å vise med blant annet klær, der menn gjerne går i dress eller mer pent kledd til hverdags, mens kvinner går i flotte søndagskjoler eller selskapskjoler. Det vises også gjennom bruken av biler, flotte tidsriktige gamle biler og helt ned til små detaljer som sigarettetuier som man gjerne hadde om man var litt høyt oppe i samfunnet. Scenografien er også flott på gatehjørner, vinduer og bygninger.

Fotograferingen er med på å gi det lille ekstra. På scener hvor Ronald Krey var involvert var det veldig fint vinklet inn på ham, f.eks da han var mentalt ustabil og hadde noen trekk og uttrykk som de klarte å fange opp.

Men også filmingen av dialog var bra. Det var ikke så ofte filmet rett på personene, men gjerne litt til høyre eller litt til venstre med tanke på hvem som snakket sammen og hvordan dialogen skulle formidles, om det var en dialog mellom to personer eller om det var en person som snakket til en folkegruppe.

Musikken i filmen hjelper veldig på å sette stemningen til tider enten det er slåsskamp eller humor eller om det skal være mer seriøst. Godt komponert av amerikanske Carter Burwell.

Spilletiden var for så vidt grei. To timer og ti minutter, men den kunne nok vært strammet inn litt. Filmen ble til slutt akkurat litt for lang og jeg føler at de kunne kuttet den litt ned uten at det hadde hatt noe særlig å si på historien i seg selv.

Men alt i alt var dette en veldig underholdene og god film med en grei historie som blir løftet opp av godt skuespill av spesielt Browning og Hardy og deres kjemi.

Stor takk til Filmsenteret Charlie i Porsgrunn for presseadgang!