Anmeldelse: Lego Batman-Filmen

Mye bra i Lego Batman-Filmen, mener vår anmelder.

I større grad enn noen tidligere produksjon med den kappekledde korsfareren er Lego Batman-Filmen (LBF) en hyllest til Batman som en franchise.

Det er ikke nødvendigvis et problem. Batman er for lengst forbi det stadiet der han bare er en figur, og denne filmen er en naturlig konsekvens av dette.

Den er også i mangt og mye en oppfølger til LEGOfilmen (2015), der vi første gang ble kjent med denne lett karikerte Batman. I likhet med denne filmen har LBF et voldsomt tempo, og er dominert av en humor som er sofistikert nok til at voksne kan sette pris på den, men tøysete nok til at barn ikke kjeder seg.

Men det er en vanskelig balansegang. LBF vil være humoristisk selvbevisst og selvparodisk, men vil også unngå å likne for mye både på LEGOfilmen og fjorårets Deadpool-film, som trolig vil være de mest naturlige sammenlikningene (Batmans kommentarer til fortitlene i sin egen film, for eksempel, bringer lett tankene over på Deadpool).

Løsningen har blitt å fokusere på moralen, som er noe i dur med «sterkest er ikke den som står alene», «alle trenger en familie» og «en gruppe av gode venner kan også være som en familie». Og hvis det høres mye ut, så er dette da også en film som bruker mye tid og energi på å formidle budskap – samtidig som den nesten alltid er morsom.

Filmens Batman er en einstøing, selvopptatt og hoven (riktignok med god grunn, for han er minst like kompetent som den «seriøse» Batman). Men han er ikke alene, og filmen handler i stor grad om å få ham til å innse det (for det første foregår filmen i et tilnærmet komplett DC-univers). Selv verdens råeste superhelt trenger støtte og vennskap.

Det er vanskelig å forklare handlingen i noen detalj uten å spolere for mye, men la oss bare si at det omfatter en ny «opprinnelseshistorie» for Robin, Barbara Gordon som ny politimester i Gotham og en ny diabolsk mesterplan fra Jokerens hånd.

Referanser til Batman i alle hans inkarnasjoner kommer tett som hagl – LBF tar seg nemlig den unike friheten å antyde at alt som har skjedd med Batman på film og i tegneserier, helt siden 1939, er kanon. Selv svorne Batman-fans kan bli nødt til å se filmen flere ganger for å få med seg alle referansene. I tråd med Mel Brooks’ prinsipp om at du må like det du parodierer, er dette både en ektefølt kjærlighetserklæring og en fullkommen parodi.

Denne anmeldelsen er basert på den norskdubbete 3D-versjonen.

Selv om filmen inneholder noen visuelt spektakulære og fargesprakende kampscener, tilfører 3D-formatet disse svært lite, og jeg kan ikke anbefale å bruke ekstra penger på det.

Den norske dubbingen er kompetent utført, språket virker for det meste naturlig, og oversettelsene inneholder noen forsiktige fornorskinger av navn og referanser som ellers kanskje ikke ville blitt forstått av barna. Som vanlig med animerte kinofilmer er det litt for lite dialektvariasjon i de norske stemmene, men Harley Quinn har fått en søt sørvestlandsdialekt.