Anmeldelse: Lethal Weapon

Den første episoden av Lethal Weapon klarer å gjøre meg nysgjerrig med svært interessante karakterer. Her går galskap og lidenskap hånd i hånd, og karakterenes humor er jevnt over treffende.

For mange er det nok noe kjent ved tittelen Lethal Weapon, eller som vi kjenner den best som i Norge: Dødelig våpen. I 1987 var nemlig filmen Lethal Weapon en stor suksess med selveste Mel Gibson og Danny Glover i hovedrollene, og i løpet av omkring ett tiår ble det hele fire Lethal Weapon-filmer.

Nå har filmkarakterene blitt fornyet i en serie med samme navn. Duoen er fremdeles den samme, men med nye skuespillere. Vi møter Clayne Crawford i Gibsons gamle rolle som den ukonvensjonelle, energiske og halvgærne Martin Riggs, mens Glovers tidligere rolle, Roger Murtaugh, blir gestaltet av Damon Wyans.

Lethal Weapon er en serie som går rett på sak. Fra aller første stund er vi med på både spenning og dramatikk, og vi forstår fort hva slags type Martin Riggs er. Clayne Crawford klarer å ha en god tilstedeværelse i karakteren sin i den første scenen, og dette får mye å si. Hans arbeid, og scenens spenningsnivå, gjør meg både interessert og nysgjerrig på fortsettelsen.

Både Martin og Roger har sine forhistorier som er med på å forme dem i stor grad, og da særlig Martin som lider etter at hans gravide kone døde på vei til fødestua. Han er suicidal og leter uten hell etter noen mening med livet, samtidig som han er humoristisk, lidenskapelig og nær grensen til gal i jobben sin.

Forhistoriene blir presentert på godt vis i denne første episoden. Vi får vite mye uten at minnene tar over hele serien, og dette er utført på godt og naturlig vis.

Begge karakterene er fornøyelige på hvert sitt vis, men en fellesnevner er at de begge har humoristisk sans og at dette i samspill blir underholdende. Roger har en ren og klar humor, og er samtidig en delaktig, engasjert og morsom far og ektemann på hjemmebane. Martin sliter mye, men lar ikke dette være særlig synlig midt oppe i hans nærmest bisarre arbeidsmetoder og humor.

Innimellom blir karakterenes «punch lines» noe kleine, men for det meste klarer de å få meg til å le. I de mer alvorlige scenene sliter særlig Damon Wyans med troverdigheten, men han redder seg relativt godt inn igjen.

Rent visuelt er ikke Lethal Weapon særlig spennende og nyskapende, og nettopp her føles det som om konseptet henger noe igjen på 80- og 90-tallet. Serien får formidlet det den skal, men måten formidlingen skjer på er verken bergtakende eller iøynefallende.

Serien er tonesatt av nokså actionfylt og dundrende musikk som understreker dramatikken i de hektiske scenene, og dette er med på å øke seriens moderne og mer oppdaterte uttrykk.

Lethal Weapon er en serie som jeg vil følge videre. Det er ikke først og fremst sakene som er særlig oppsiktsvekkende, for dette kunne vært saker fra en hvilken som helst serie med et bein innenfor etterforskning. Derimot karakterene, deres historie og deres utvikling skaper den største framdriften for min del. Jeg vil gjerne se mer av Roger og Martin, både hvordan de som enkeltpersoner klarer seg, og hvordan dere dynamikk som duo utvikler seg.

Lethal Weapon har premiere på Viaplay torsdag 22. september, og på TV3 og Viafree onsdag 28. september.